Det er i kveld. Det er fotball. Det er nesten som i 1998. Det er landslaget. Det er Brasil. I kveld klokka 22.
Men det er lave skuldre, ikke noe stress – landslaget har allerede levert så godt som bare det at i dag, i dag er bare en bonus. Er vi heldige, går i dag godt, men bare det å få være med å møte verdige Brasil akkurat i kveld, det er en seier i seg selv. En dans over Svanesjøen, ja ro ro ro din båt, eller ball, jeg kjenner meg glad, fornøyd, takknemlig. Som om vi drar lasset sammen, feirer sammen, og er fornøyde – no Mather what. Det er godt. Da tror jeg ikke i dag blir så tung kveld selv for en fotballproff, også om det blir tap og nederlag.
For meg er det ikke det at akkurat fotball er så viktig. Men fellesskap er! Det å høre sammen, ha noe å se mot, snakke om, dele. Stort og smått. Fotballen samler. Fotballen får oss til å heie – sammen! Klappe og ro og synge og sitte spente rundt ethvert sofa-bord.
Jeg som har autisme, klamrer meg kanskje litt ekstra til fellesnevnere som gjør at jeg kan føre tilhørighet med andre. Jeg takker og applauderer og snakker og deler gladelig på Tven min. Selv midt på natta! Det gjør meg godt, det gjør at jeg har noe ekstra som ikke er ellers i året, eller kanskje i andre hus sånn akkurat da. En bonus for en som er sammen med meg. Og for meg: noe veldig fint og ålreit å samles om. Snakke, dele, forstå uten at det må være noe mer. Ingen forventninger til den andre. Bare et fellesskap.
Ro, ro mot natta og dans over gresshavet. Heia Norge i kveld! Uansett, festen er ikke over, fotballen ruller igjen – det er jeg helt sikker på.
aspergerinformator.com 