Jeg kjenner jeg blir litt forvirret, over ukedagene som kommer og går. Liksom – mandag er jo ikke sånn her, ikke egentlig! Og det at det var en feststemning i natt i det ganske land, med fotball på alle mann, gjør også at i går gav litt lørdagsfeeling in my head.
Egentlig er mandag jobb og nyttig innhold for meg. Og om det nå hadde vært ferie, hadde også mandagen opplevdes litt annerledes enn i dag – kanskje hadde jeg drevet kokkekunst eller hatt en liten utflukt med foreldrene mine.
I dag er mandag bare en sykmeldt dag, med det eneste happeningen at jeg må fikse en løsning på legetimen i ettermiddag. Jeg vil jo snakke grundig og godt med han i dag, men jeg får ikke møtt opp fysisk! Jeg kan ikke ta sjansen uten rullatoren, kan ikke gå der på krykkene, prøve meg på en grasat trapp. Det er for stort sjansespill for kroppen min. Jeg hiver meg på telefonen om fem minutter, jeg sendte beskjeder i helsenorge før og i helga, men uten foreløpig svar så nå blir det å finne ut av det så fort som mulig, hvordan vi skal gripe ettermiddagens time an.
Jeg sitter i en slags limbo mellom arbeid og ferie i dag der jeg er i nettopp ingen av de to tingene. Det er underlig for meg. Men så er jeg jo også underlig!
Jeg tror likevel at uka kan være ålreit, tross den bare tilbringes her i leiligheten min. Mamma og pappa kommer på tirsdag, fikser handling for meg og vi skal være sammen, se film til og med. Kan man ønske seg stort mer enn det? Kanskje: onsdag får jeg besøk av venninnen min, torsdag av storebror!
Jeg klarer meg godt. Når jeg er meg og har noen som liker meg. På tross og på grunn av den som er meg. Hei og god mandag videre! Jeg er forresten ganske redusert, ser jeg har hatt 20 søvnavbrudd på de totalt 2 timer og 50 minutter jeg har fått av søvn. Og sånn har det visst vært i over en uke sider telefonen, ikke mer enn tre timer i snitt over syvdagers-perioden. Så Sov Tornerose, livet skal kysse deg – hverdagen er et eventyr, et mirakel at jeg får være til og også får til, i dette som er nå.
Mandag, mener du det?
