Ferietid

Jeg hører barna synge fra blokkene i nærheten. Jeg ser barn med sommerkjole langs veien. Jeg hører foreldre fortelle om barnehageferie. Og jeg tenker på skolebarna, med ferie og fri der matpakka i stedet er hjemme, ja er det ikke godt for en liten kropp og av og til ha de vante tingene på et enda roligere sted sånn sosialt sett enn på skolen? Jeg tror det, at sånn av og til, setter barna pris på det. Kanskje velger de den samme maten, men uten matpapiret eller boksen. Og kanskje akkurat når de selv er sultne.

Jeg kan huske at jeg selv syns matpakkene var et krevende krav om å spise mat jeg ikke turte spise, i frykt for å ikke være et fint nok menneske. Som om jeg var ekkel, eller enda mer ekkel, når jeg spiste matpakka enn ellers. Alle de tankene og bekymringene, og også behovet for å gjemme den uoppspiste matpakka så ingen hjemme oppdaget at jeg feilet. Ja, da var det godt med ferie på stranda, der bading og is var alt som skulle til!

Og nå tenker jeg på barna som ikke hører skoleklokka men dommdefløyte på Tven og egentlig kjenner seg mer fri enn dømt! hverdagen er en fest fra morgen til kveld med ferie i sommer 2026 med fotball-feber og fryd der foreldre «glemmer» de faste leggetidene, åpner opp for tv-seeing og kanskje til og med ute-opplevelse av fotball på storskjerm til seint på kveld – nesten natt. Det er så magisk att!

Samtidig tenker jeg på behov for faste rammer, forutsigbarhet. Og jeg tror at jeg med hånda på hjertet hadde fikset denne rytmen utenfor normalen jeg også! Fordi den danser i det man er trygg på i utgangspunktet. Jeg hører jubel over hodet, kjenner vinden i ryggen, nikker mot målet og er med. Vi er sammen om noe felles, og da er jeg ikke så usikker på egen rolle, egen person. Jeg tror jeg hadde fikset det, likt det, og sunget med. Alt for Norge, nå klarer jeg det. Når ikke all kamp for livets mestring er for min egen lykkes skyld. Jeg smiler, stryker meg varsomt over kinnet og sier: takk for kampen. Seieren er vår! Vi fikser sommeren, i symbiose og jeg ser mot neste sving, en ny horisont, mål å score, kamper verdt å stå ut. Jeg er ikke alene.