Det er fredag. Stilfull fredag. Jeg går all in! Og all out of focus. Jeg forsvinner i refleksjonene, mister hodet i varmen, kjenner likevel: en kald dusj. Over alt som er feil med meg, det jeg ikke kan få til. Det som blir for mye, spesielt nå.
Jeg setter meg til bords og mestrer tross alt. Spiser mat jeg liker etter å ha laget den selv med full kontroll, og snakker og konverserer over et rødt bær! Det er sommer for noen og enhver og det er det som er så fint -at sommeren kunne bli med inn, her til meg.
Men så aner jeg et gufs, til høsten skulle jeg ut å plukke kantarell, hun kan umulig bli med meg hjem en augustkveld. I min forfatning. Ja, sånne små ting som stadfester tingenes tilstand og alt som er feil med meg, i høstens tegn også, som binder dagene videre sammen.
Året går rundt ved at vi opplever årstidenes karaktertrekk og jeg takker fornøyd over bordet nå, det lukter av Norge, det lukter avAlt for livet, også brister jeg litt når jeg ikke kan ta del i det som er forventet samtidig. For eksempel nå, i juli. De andre jeg kjenner gjør helt andre ting enn å bare være hjemme. For jeg mener ikke «bare være hjemme» som bare det å ikke reise på ferie, men som å faktisk BARE VÆRE HJEMME. Ikke gå i butikken, ikke få seg en biltur, ikke gå en tur gjennom hagen. Ikke kjenne gresset gro, bare høre lyden av vaktmestertjenesten som klipper – i konflikt med lyden på Tven fra en film – som jeg normalt ikke hadde sett på på dagtid.
Men sånn får jeg dagene til å funke bittelitt nå, med beina noe opp, tommelen noe ned, smilet fortsatt stort, bredt og godt! Jeg møter tennene og smilehull i et stetteglass på stuebordet akkurat nå. Jeg hvisker: Velkommen til meg, og skål til de som fortsatt ser mening i å være meg nær. Ja, det er som det brukte å være – skikkelig heldig er jeg, som får oppleve akkurat den form for bordskikk – tross jeg ikke kan kokkelere til besøkene mine nå!
Jeg takker og bukker, bøyer hodet mellom skuldrene og løfter det ydmykt og sterkt opp igjen. Tvi tvi for en god helg og skål for nok en sommerdag, i morgen heier vi igjen. Heia Norge og heia alle oss selv.Ingen andre kan leve livet for meg, selv om det nok kunne godt litt bedre både fysisk og sosialt sett, med sterkere skjelett og fleksibel kommunikasjon:) Jeg gjentar høyt og klart for meg selv og deg: riktig god helg, jeg tror det skal bli fint. I morgen kommer også familie på besøk igjen!
