Eventyr

Jeg leser sjelden eventyr. Nå for tiden leser jeg også ganske lite annet. Men jeg lever i ordene, likevel, og jeg flyr over virkeligheten, overgår meg selv for å fikse det helt vanlige, fine livet. Det andre kanskje tar for gitt. Jeg kjenner meg prisgitt at jeg tar livet i egne hender, sjonglerer det i lufta som en sirkusartist framfor å kaste det på dør, legge meg ned og gi opp.

Jeg kan se meg selv som en happy ending midt i vanskelige ting. Som om jeg er midtpunkt i fine ting som skjer også meg, her på jorda. At jeg har det så godt når jeg får være akkurat meg. Smile og snakke og bli forstått – mer eller mindre. Og noen ganger er det godt nok.

Men når det er sagt, jeg ser også gangene jeg kommer til kort. Hvor firkantet jeg kan være i kommunikasjonen i sårbare dager. Sånn som nå når kroppen er ekstra syk, jeg sover lite og er smertepreget. Det er så vondt da når andre ikke kommuniserer slik jeg tenker er det ideelle eller korrekte sånn at jeg går i vranglås og de blir såret over at ordene ikke funker og at jeg….

Ja, hva gjør jeg? Forsvinner ut av historien jeg egentlig var i og blir den onde tunge, kort og presist med noe som ikke skulle være på det viset.

Heldigvis er det ikke enden på visa. Jeg lever fortsatt, og det gjør medmenneskene mine. Vi kan ha det fint, den dag i dag. Jeg takker for alt. Som er og kommer og var, håper håpet er grønt og skjønt mer enn skjørt, her og nå, i de menneskene som ønsker meg godt. Jeg vil så veldig gjerne ikke svikte, skuffe, falle fra. Jeg vil ha det bra (nok).