Jeg tror det er morgen. Klokka tikker mot halv sju. Jeg prøver å se for meg noen som bryr seg om jeg er ved mine fulle fem, og jeg tror jeg kan bekrefte: jeg er orientert for tid og sted selv om ikke andre kanskje deler min «ferie»-rytme.
Hvem, hva, hvor? Helene, 42,5 år. Stod opp for 3,5 timer siden, da klokka var fem minutter på tre. Det betyr: at jeg allerede har hatt mye tid å fylle med kaloriregnestykker, næringsgodt frokost-måltid, boklesing, prat og blogg-klargjøring.
Fysisk rapport: beinet med lårhalsbrudd føles meget bedre. Som om det mest krunglete er at jeg skal bruke rullatoren, ikke smertene i venstrebeinet. Likevel: jeg må fortsette å ta hensyn, ikke belaste foten.
Hva jeg tenker på i hodet nå? Litt for mye. Sånn all over. Og jeg går i spinn og i stå på en gang. Men jeg kan likevel begripe bruddstykker, klamre meg fast i konkrete holdepunkt og videreformidle.
Hva jeg leser nå? En veksling mellom Sommerboka av Tove Janson og kokebøker av diverse slag. Jeg lærer meg oppskrifter og veier opp og finner veier jeg kan gå. Jeg gleder meg til jeg er friskere og kan få kose meg med å lage til til hedersgjest ganger to eller tre! Ja, det er hverdagsgleder i helgene det.
Jeg kaster et blikk på klokka, deretter på telefonen, melding-sappen. Er det snart innenfor å sende en god morgen-sms? Eller er jeg helt ute som har trippet etter menneskelig kontakt med de jeg tenker mest på, fra klokka ti over tre.
Jeg tenker på legene. Ser for meg notatene. Jeg tror de ville sett meg som positiv. Samtidig: innimellom sikkert på grensen til manisk (himmelhøyt oppe) i prat og væremåte? – ja jeg synger ut i glede når praten går godt. Da smiler jeg til personalet mitt her jeg bor, sier det var så fint å være sammen, lover å roe meg litt i de latterlige tingene jeg sier men hjertet smiler: jeg føler vi har det bra når jeg er sånn snål også! Jeg blir liksom så ærlig, samtalene åpner seg opp og vi lærer å se: hverandre.
aspergerinformator.com 