Jeg elsker når dialog går godt. Når mennesker lyser opp. Når jeg er et trafikklys på grønt. Når hjertet mitt lyser varmt rødt. I går, på butikken, var det så nydelig godt å se folk igjen. Lære å navigere i sosial jungel igjen, kjenne meg som en som fikk det til, nettopp fordi hun elsket. Elsket å si «hei, nå er det lenge siden du har sett meg til den vennligste damen du kan tenke deg bak kassa. Ja, for kjærlighet i livet er mer enn romantisk kjærlighet. Det er også mer enn å elske store ting. Det er å ha en bra hverdag.
Jeg skulle gjerne delt hverdagen, sånn som jeg kjenner den, med en mann, en person som kunne kalle meg min. Derfor hadde det vært fint med et svar på dikterisk kontaktannonse – se bildet over, en tekst jeg hadde på trykk for veldig mange år siden – som ikke var noen kontaktannonse egentlig. Kanskje en åpen invitasjon fra meg til meg om å våge å snakke om tilhøriget, få være litt med på laget. Og nå hører jeg heiagjengen i ryggen når jeg snubler litt. Kanskje er det nok det at ingen vil jeg skal falle, miste det sosiale og de praktiske på jobb.
aspergerinformator.com 