I alle årene med selvskading, var jeg sebrapiken. Hvit med rødlilla striper eller rødlilla med hvite striper. Jeg tålte å gå på savannen, tråkke hvileløst og langsomt framovorer, sånn vekselsvis i det tørre gresset og føle skogbrann i følelsene.
Så, på et tidspunkt da jeg hadde besøk, var det noen som en nevnte tiger. Tigeren er jo også stripete, og tigeren virkelig: kriger, er sterk og kjemper seg opp. Her om dagen, hjemme hos meg, på fellesstue satt flere andre og så på tv. Det så ut som de så krim eller film da jeg kom inn, og så tittet jeg fra lokkene deres og bort til Tven. Der var det: dyrepasserne som ble vist!
Jeg ble litt lattermild, som om ansiktsuttrykkene deres og «spennings-filmfokuset» hadde gitt meg en annen versjon av virkeligheten. Dimensjoner åpnet seg, jeg så etterhvert tigeren i bur og park og ville skrive et innlegg her, om sebraer og tigere og hvordan la tigeren i meg ta over i det fri, utenfor sykehusets hjelpende rom og korridorer.
En tiger kan drepe, men vil ikke drepe seg selv. Kanskje lærte jeg meg litt og gradvis å vende meg ut og ikke inn. Gå skritt for skritt, og innimellom løpe for å få byttet mitt. Som en god arbeidsdag g bytte med at jeg tar litt vare på meg selv utenom, dvs. med å ikke komme til skade, trenge sykehus og ekstra «sikker» hjelp.
Jeg setter meg opp i stolen. Føler: bevegelighet på alle fire. Ser på armene mine. Det er bare såvidt man kan se stripene mine, de skadede linjene er falmet. Beina reiser meg opp, jeg lever. Tar spranget ut i fredag, samfunn og fellesskap. Hurra for livet, hurra for livsgnist.
aspergerinformator.com 