Jeg er følsom for forandringer. Jeg blir ustabil når ting er ustabile. Jeg søker forankring og jordfeste.
Da jeg var på sykehuset denne uka, spurte sykepleieren på morgenen mens vi tok morgenstellet på badet: «vil du sitte i stolen å spise frokosten?» «Absolutt ikke,» svarte jeg.
For for meg, er én arena mer enn nok når jeg er på et fremmed sted. Som om jeg må klamre meg til en flåte på dypt farvann. Sengen blir basen som jeg navigerer i og ut fra. Frokost måtte befinne seg i den, for det var der jeg trengte å være – der jeg sovnet kvelden før og våknet samme morgen.
Jeg klarer ikke ha det fint med å bytte mellom stol og seng, sånn som folk flest.
For andre kan det virke rart å ikke kunne sette seg i en stol et kvarters. Eller (verre) – gjerne: litt ubestemt tidsintervall! For meg, var «vil du sitte i stolen å spise frokosten» et sjokkerende, uventet og snålt spørsmål å få.
Det ble litt som om jeg trodde det stod skrevet i panna mi med en varseltrekant rundt at jeg så klart bare lever i senga, så hun det ikke, at jeg må holde meg der for å overleve i ukjent landskap som sykehustilværelsen var nå. Jeg bor jo hjemme, med fast personal og egne ting rundt meg.
Jeg er i leiligheten min nå. Jeg er jeg trygg og kjent overalt her, fra gulv til tak. Jeg kan sitte i lenestolen min å spise frokost, ikke noe problem, og jeg kan lage maten på kjøkkenet. Jeg kan strekke meg på sofaen i intervaller og finne senga mi når det er natt. Våkne om morgenen og tusle glad rundt. Samtidig, jeg har faste plasser for aktivitetene mine også her.
Nå venter arbeidsdagen. Jeg skal til kollegaer som kjenner meg og jeg skal gjøre en god jobb med og rundt dem, før vi kan – og helt sikkert skal – ønske hverandre en god helg. Ha en fin fredag, både lesere og andre som ordene går hus forbi 🙂
aspergerinformator.com 