Noen ganger, prøver jeg å slå meg til ro. Være i nuet. Ikke kave meg opp. Ikke ta på vei, ikke bli lei meg når jeg kjenner at jeg har tråkket i salaten.
Ofte får jeg det til. Er litt snill med meg selv og prøver å beholde roen i at jeg er litt annerledes. At jeg funker på en annen måte og av og til må gjøre ting litt annerledes, på en måte som blir litt feil i andres øyne, for at det kjennes ok nok, tross alt, for meg og kunne mestres. At livet skal være bærekraftig videre.
Jeg kan tråkke i salaten og ofte derpå knekke litt i selvtilliten min. Jeg går på bekostning av å være høy i hatten – et komprimering mi for å få til. Jeg blir lav, og sår(bar).
Samtidig kan jeg reise meg igjen i nettopp dette med at det må være litt ok, siden det er sånn jeg fikser å balansere og leve livet. Og jeg skal jo leve(?) Selv om jeg kan gjøre litt annerledes enn andre kanskje ville valgt, så er det ok. Må være ok. Jeg trår litt ut av normer. Jeg gjør det for å ha det bra med meg og andre. Mestre alt som må til, for å videre: gjøre bidra, kommunisere, delta, jobbe og derpå få betale mer skatt. Gi tilbake til samfunnet både metaforisk og helt konkret. Innen for dette kan jeg overleve på en god måte. Altså: virkelig leve. På tross av at jeg gremmes noe når jeg ser: andre kan bli overrasket over sånn som jeg må te meg utifra egne behov.
