Jeg har inntrykk i hodet, respondere på i kroppen og tilbake til/i hodet igjen. Sortere signaler, holde litt tilbake og så ut i: gledesutbrudd!
Det er så mye som sirkulerer på innsiden, friskt i det liksom syke med å ha kroniske tilstander. Det handler om å leve og ikke bare overleve. Men det er også vanskelig, vanskelig når jeg kjenner så godt at jeg får lett overload, jeg er ikke som andre.
Når jeg har tatt sånn hodet over vann fordi jeg elsker å gjøre 1000 ting, kan jeg glemme. Jeg som normalt husker det meste, kan måtte la ting gå tapt. Som at bloggen tydeligvis ikke ble skrevet i går! 😉 Jeg måtte også finne senga litt kjapt, jeg tror jeg var i seng kvart over ni. Det har gitt meg noen timer kvalitetssøvn i natt, tros jeg står opp tidlig (våkner lenge før klokka, lenge før: en fin arbeidsdag! I ekstra god tid til å fikse frokost, matpakke, klær og sko og et smil på toppen).
Jeg ser på klokka, men det står ikke der. Jeg ser opp på skjermen, der står det: 19. oktober. Det er fint, da har jeg en dag ekstra – jeg var litt usikker på om det var 20. i dag eller om det «fortsatt» var 19. Det er fint å få realitetsorientert seg, banket inn fakta og slått seg selv til ro med dem.
Jeg ser på klokka igjen. Snart avreise, jeg drar 7.45. Og sitter klar og påkledd ute i gangen i god tid før det. Jeg ønsker: god arbeidsdag ELLER hjemme-hverdag eller skoledag, alt ettersom hvor, hva, hvem. Uansett: god start på uka «vår». Jeg har en del arbeidsoppgaver på starten av dagen, som jeg håper å få fint i stand.
