Jeg var på jobb, hadde vært i restaurant- og kafé-bransjens pulserende arbeidsmiljø. Hadde bakt, stått i kassa, vært «i det».
En relativt god hjemmekokk til gjester har jeg vært i noen år, men nå har tempoet kommet opp. Jeg kom hjem fra jobb i går noen minutter på halv fem. Ti minutter senere var dette fargerike på bordet (se bildet).
For meg er det ikke bare en bekreftelse på at kokkeferdighetene kan gjøres i raskere tempo at det går fort fra kjøleskap til bord, det at jeg lærer om tempo i jobben min, det er også en bekreftelse/anerkjennelse for meg selv av min egen identitet samt autismetilstand på godt og vondt.
Jeg blir så innmari stresset og dårlig inni meg når ting er forsinket. Da arbeider hodet fort, tankene raser, jeg mister grep om tid og sted. Når jeg kommer hjem senere enn normalt (som jeg gjør når jeg jobber på kafeen der jeg har det fantastisk lærerikt, levende og bra) haster det veldig for meg å ta igjen det tapte, spise måltidet som skulle vært for en time siden, og komme ajour i tidsplanen. Ikke fordi jeg skal rekke noe annet, bare rekke: å hente meg nok inn til å kjenne kontroll, harmoni og ha en fin kveld. Da har jeg det brått skikkelig bra igjen, klapper meg fornøyd på skuldra og puster ut.
Kunne jeg valgt et friskere liv fra jeg var ungdom av, kunne jeg nok likt godt – sett i retroperspektiv – å blitt kokk. Jeg elsker dette! Har det så utrolig bra når jeg kan bake, kokkelere og være klar til det som skal komme. Kokkeyrket handler mye om planlegging, «mise and place». Så selv om yrket kan være hektisk og uforutsett skje, tror jeg at jeg hadde fikset det. Med god planlegging og rutiner for effektiv gjennomføring, kunne jeg taklet det uforutsette.
Nå lader jeg opp til fredag, innstiller hodet på et større oppdrag jeg skal prestere. Tvi tvi. Men først jobb i dag, onsdag og torsdag med blant annet dialog med min veileder. Det kan og skal bli fint! Jeg er heldig som har mennesker å jobbe med som også kan se det litt vanskelige i å være meg, er der til å ta imot og guide videre. For jeg er hele tiden på vei, mot å fortette å være meg. Ha autonomi og leve livet mitt, også arbeidslivet, meget bra. Jeg vil si: over middels, jeg fikser og får til.
Men noen dager gjør det litt vondt, hvis jeg ikke greier å gjøre meg forstått, kjenner at jeg kommer til kort med for eksempel små behov for tilpasning, som at lunsjen er i forutsigbar tid. Jeg kan fint tilpasse meg utsettelse, men trenger da en ny tid. Sånn at jeg vet og ikke alt svever, i det blå. Å lage matpakke om morgen, gir meg konkrete ting å forholde meg til. Da er det lettere å se for meg dagen og unngå å bli ytterligere satt ut om ikke alt annet går etter planen. Igjen: planlegging fra egen side er nesten livsviktig for meg.
