…med følelsene utenpå kroppen. Stod opp, ordnet maten min – også det som skal med til jobb. Kjente: jeg skal på jobb, som alltid, men likevel: en murrende følelse av at jeg burde vært her hjemme, i dempede forhold, for jeg har: følelsene utenpå kroppen.
Hva er det som gjør meg så redd i egen tilværelse nå? Er det menneskene som ikke kan forstå, fordi bare jeg er «på dette viset»? Eller er det mest det at ordene ikke virker, at det jeg sier ikke blir forstått, ikke kan gjenkjennes for andre? Eller er det inntrykkene som sliter meg ut?
I går gikk jeg fullt og helt på halvt hold. Som om beina var opp og hodet ned, liksom: jeg klarte ikke telle korrekt da jeg pakket el-import-produkter enda jeg hadde det superbra på jobb da også, hadde medarbeidersamtale og fortalte om alt det fine, gode, målene, nuet.
Jeg oppdaget (så klart) alle feilene selv, for jeg har mitt system som gjør at jeg kan fange opp på slutten av hver batch og rette opp, men det gjorde at jeg så: jeg var ikke i min vanlige form.
Mer fløt ut. Halv åtte fikk jeg kvelds-medisinen som vanlig, og i stedet for å ta medisinene ut av posen og svelge de, kastet jeg hele sulamitten i søpla – for å rydde fint opp, men FØR de var tatt, det er jo litt… riv ruskende! Mitt hyggelige, omsorgsfulle personal så feilen og vi (dvs. jeg med hjelp/veiledning) fikk tatt medisinene til slutt.
Hvis jeg skulle vært hjemme i dag, skulle jeg hatt rolige inntrykk, lukket det meste annet ute, satt hodet mitt over leire og samlet tankene over mønster. Laget julepresanger, vært ute i god tid. Kjent på harmoni. Bakt søtpotet-polarbrød, for å være godt forberedt til mer jobb.
Men, så klart skal jeg på jobb nå. Jeg har det godt på jobb. Jeg bare blir litt i stuss på hva som egentlig skjer med meg nå. Hvorfor jeg faller ut av meg selv, mister retning selv om jeg kjenner både mål og mening? Etter jobb, skal jeg gripe hverdagen hjemme, kanskje få bakt brødene jeg nevnte. Det er ønsket mitt for i dag. Og i morgen: være klar igjen.
Avreise om fem minutter. Ønsker alle en god dag. Og meg selv: å forstå at jeg er grei nok likevel!
