Sitter man i rullestol, har man en grunn til å ikke gå. Har man Asperger syndrom, har man ingen grunn som synes utenpå. Man må gå på. Man må håndhilse og snakke. Samme hvor vondt det gjør å si frasene vi er opplært til, som «Sov godt», «Takk for meg» og «Ha en fin dag». Det fikk meg til å tenke på dette sitatet:
“Social awkwardness is not a crime.” ― Idir Aitsahalia
Jeg blir nemlig straffet om jeg ikke gjør som det er forventet, med at folk blir sinte eller avviser meg eller ikke tar meg med i gjengen. Jeg blir ikke kjæreste eller valgt med på laget. Jeg lurer ofte på hva jeg har gjort galt. Jeg har vært sånn siden jeg var liten. Jeg trodde jeg hadde gjort en forbrytelse, kanskje begått et mord eller laget en brann. Jeg følte at noe var galt, ergo måtte JEG ha gjort noe galt.
Denne logikken, eksisterer i hodet mitt. Jeg vet ikke om du kan forstå den. Jeg så og lyttet etter hva det var jeg hadde gjort da pappa så på NRK Dagsrevyen klokken 19.30 hver eneste dag. Det var fast takst. Sendingen var 19.30 da jeg var liten, det ble endret til 19 mens jeg vokste opp. Det var enda omstilling jeg ikke likte.
Jeg prøvde å finne ut av hva galt jeg nå hadde gjort mens jeg lot som jeg lekte. Ingen fikk vite hva jeg lyttet etter: Navnet mitt i et innslag om brann, kanskje aller helst i en mordbrann. Jeg trengte å vite hvem jeg var. Jeg kunne godt være en pyroman drapskvinne, bare jeg fikk vite det. Å ikke vite, var det vondeste jeg visste. Jeg ble så fryktelig redd av det. Skjønner du innslaget av skrekk?
Jeg har nå begrensinger i adferd når jeg skal møte verden. Det er som å være lammet. Det kjennes ut som jeg ikke kan gå! Likevel har jeg blitt tildelt ben som kan gå. Det er bare å sette den ene foten foran den andre. Jeg ble ofte fortalt det da jeg var liten og seilet akterut på søndagstur. Jeg måtte sette den ene foten foran den andre. Men det gikk jo ikke når jeg var i min egen verden, var en annen person enn meg og ikke klarte å være til stedet i nuet?! Ingen kunne skjønne dette. Jeg måtte bare gå. Fra A til B og fra B til A. Søndagsturene var slik; frem og tilbake til ei sæter eller kro.
Siden jeg har fungerende ben, skjønner ingen at det er vanskelig å gå fra sæter til sæter, og i alle fall ikke at det kan være krevende å gå fra stolen ved Macen til toalettet. Ingen kommer noen gang til å forstå, tenker jeg høyt med deg. Jeg har likevel disse begrensningene mine; de som gjør at jeg kjenner meg handicapet. Det er rart å skrive det ordet. Jeg føler meg likevel komfortabel med det.
Det er omtrent et år siden jeg fikk diagnosen F84.5 Asperger syndrom. Jeg samler jo på tall, så jeg har notert meg diagnosenummeret med punktum/komma i. Punktum, punktum, komma, strek, det var hele Helenes fjes. Skjønner du tegningen som bare består av meg?
Siden jeg ikke sitter i rullestol, har jeg prøvd å knekke bena mine for å ha de i gips en stund, nærmere bestemt seks til åtte uker. Jeg har mislyktes hver gang. Dette er hva jeg ønsker meg:
Se meg (dvs. hvordan jeg har det), hør meg når jeg ikke snakker, vær hos meg når jeg ikke er til stede! Si at det er greit at jeg faller ut. Si at du skjønner jeg ikke kan gå på do. Spør om jeg trenger kateter en periode, bare for å få en (tisse)pause. Si du har rullestolen i hodet ditt, slik at jeg ikke trenger å tenke på at bena mine skulle vært skadet. Bare, la meg være.
aspergerinformator.com 
Du skriver godt, og er reflektert! Jeg kan ikke si at jeg skjønner hvordan du har det, for jeg har det ikke sånn selv, men jeg kan forstå det til en viss grad på grunn av at du forklarer det så godt.
Det du sa om rullestol fikk meg til å tenke på en dokumentar jeg så en gang om en dame som følte at hun burde sitte i rullestol, og følte at alt ble feil når hun ikke var handicappet. Hun gikk så langt at hun brukte rullestol selv om hun kunne gå. Det er kanskje ikke helt sånn du har det, men det minte meg litt om denne dokumentaren.
Fortsett å skriv! Det er interessant å lese om tankene dine.
LikerLikt av 1 person
Tusen takk for veldig hyggelig og omtenksom tilbakemelding! Jeg skal fortsette å skrive. Takk!
LikerLiker
Tankevekkende! Beskrivelsen din kan hjelpe oss «andre» til å forstå litt mer av hvordan mennesker med Asperger kan oppleve tilværelsen! Takk for at du deler med oss!
LikerLikt av 1 person
Jeg må si som jeg har sagt før: jeg skjønner ikke alt, men LITT mer for hver blogg jeg leser. Det er veldig vanskelig å fatte at du faktisk ønsker deg rullestol, det er så trist, så trist! Klem fra meg, om du vil ha…..
LikerLiker
Takk
LikerLiker