Mat og variasjon – der Asperger og Anoreksi er på lag

Blir jeg ikke lei, av den samme maten hver dag? Nei, jeg blir aldri lei. Det er nok fordi mange med Asperger vil at ting skal være som de alltid har vært og ikke liker forandringer men tvert imot forutsigbarhet. Problemet er at sånn er ikke verden! I dagens samfunn endrer ting seg fort. Som lyn fra klar himmel utvikles en ny telefonmodell og det ringer i ørene mine. 

Alt var bedre før, sier gjerne de eldre. Det sier Aspergere også, i alle fall jeg. Det var bedre å være liten innenfor husets fire vegger som  en baby. Så beskyttet, så trygg. Det gikk også greit når jeg hadde den trygge boblen -huset- å komme hjem til etter endt skoledag med fast timeplan. I voksenlivet blir alt annerledes men:

Maten kan jeg kontrollere og bestemme at skal være lik, mens jeg ikke kan styre andre ting i livet. Jeg kan ikke bestemme at du ikke skal forandre hårfrisyre eller aldri kaste skoa jeg er vant til at du går i. Jeg kan ikke bestemme at du skal komme presis om det er trafikkork eller du her forsovet deg.

Paula Tilli, en svensk aspgerinformatør, spiser gjerne på McDonalds hver dag. Jeg er altså ikke alene om å ikke kreve forandringer og nytt krydder – bokstavlig talt – i hverdagen min. Paula nøyer seg med salt, pepper og ketchup antar jeg. Det er det de har på McDonads. Hun trenger ikke curry eller italiensk mozzarella. 

Samtidig har jeg Anoreksia Nevrosa, som også gjør sitt til at det ikke er mange ting jeg spiser. Men hvorfor variere når jeg er fornøyd som jeg er? Hvorfor tvinge fram en forandring som kan trigge meg til å velte og gi opp hele spiseprosjektet? Da er det bedre at det er som det er, med den samme rutinen hver dag, og at jeg faktisk spiser. Syns du ikke? To av ti jenter med Anoreksia har Asperger syndrom i bunnen. 

Også før anoreksien, kunne jeg spise ting andre synte var kjedelig. Jeg nøt kald ris fra dagen før, oppbevart i kjøleskapet. Andre ville kastet den. Jeg spiste, Jasmin, uten noe på. Jeg er sensitiv for smaker og vil for all del ikke ha på chili- eller tomatsaus. Go away, ketchup.

Med Asperger og Anoreksi, spiser jeg det samme dag ut og dag inn. Jeg har det bra! Du kan si hva du vil, som at min mat der kjedelig og at det finnes mye nydelig mat der ute som jeg går glipp av. Jeg klarer ikke glede meg over forandringen, som en god brie-ost, jeg klarte da jeg hadde litt mer kontroll på resten av livet mitt. Beklager, men dette er best for meg nå. 

Når jeg nå går mot halv fire-måltidet, vet jeg akkurat hva som venter meg. Det er trygt og det er godt på alle måter. Bon apetitt. Vil du smake? Ikke det, men hvem er da egentlig vanskelig i matveien? Det er et retorisk spørsmål. Du som nevrotypikere vet at de ikke skal besvares. 

P.S Jeg er likevel og uansett glad og takknemlig for at du bryr deg. Men jeg har det fint sånn, ikke bekymre deg. Du har verdensproblemer å ta fatt på i stedet, som jeg ikke håndter. Jeg skrur til og med av nyhetene på radioen, de har jeg jo ikke kontroll over. Sånn blir dagen mer forutsigbar. Jeg kan ikke høre om en bombe her og et ran der og sult i Sudan. Jeg er mett og på nett.