Forfall del 2: Heltids-«arbeid» som ufør (også i påskeferien)

Vi kan snakke om et forfall, funksjonsfall, fordi en (les: jeg) ikke klarer hverdag, jobb, vennskap, familie, være ute. Jeg kan ikke engang gå rundt huset uten å komme til skade. Og jeg frykter å gå ut blandt andre. Jeg har ikke sosial fobi. Jeg bare mangler bakkekontakt. For å kjenne at jeg har kontroll og kontakt med jorda (og ikke er på en annen planet), trenger jeg å drive med interessene mine. Jeg kan holde på i timesvis, dag ut og dag inn. Jeg kjeder meg aldri, selv om jeg gjør det samme om og om igjen, hører på den samme musikken om og om igjen, spiser det samme om og om igjen, for hodet mitt lager spesielle tanker og ideer og jeg kan fokusere på små ting lenge.

Mine spesialinteresser er som et heltidsarbeid. Jeg tar bilder (etter 30 minutter er jeg sliten og ofte orker jeg ikke fokusere på både blits og kamera på en gang, men fokuset på fotograferingen resulterer i omlag 100 bilder), skriver, leser reklame og pusler med dukkbildene mine hele resten av dagen, bare avbrutt av at jeg spiser det samme minimale hver eneste dag, til helt faste tider. Om natten sover jeg.

Det er ikke plass til mye annet i livet mitt. Ikke engang nyheter. Og det er greit. Jeg trenger ikke være journalist. Jeg trenger ikke å få høy lønn. Jeg trenger ikke å være anerkjent. Jeg trenger ikke å stifte familie. Jeg trenger bare å få pusle med mine ting, spesialinteressene mine, i mine rutiner. Da har jeg det best mulig.

Jeg forstår ikke folk som sier de er veldig interessert i foto, men som kan være på ferie på et sted der de skulle fotografere masse, og kommer hjem igjen med femti bilder og er kjempefornøyde med fotoferien på kanksje to uker. Hva har de egentlig gjort?

Jeg blir fryktelig redd og svært utmattet og sliter med å holde ut uten de intense interessene. Du skulle kanskje tro at det var de som gjorde meg sliten, men uten er det som å stå på togterminalen på et fremmed sted der du verken kan språket, vet veien eller aner hvordan du spør om veien. Det bråker og dagslyset er skarpere enn du tåler og du vil heller ligge under toget enn å sette deg på et ledig togsete. Sånn er det å ha Asperger. Noen ganger.