Misforstått «bare» sjenert

2-4 personer av 1000 har Asperger syndrom i Sverige. Jeg vil anta at statistikken er omtrent den samme i Norge. Jeg er en av de 2-4.

Aspergers syndrom synes ikke utenpå, men er likevel ikke helt usynlig. Noen personer som har Asperger syndrom kan oppfattes som uoppdragne, sjenerte eller bare annerledes, rett og slett. Derfor blir de/vi ofte missförstått.

Ser du jenta i hjørnet av skolekorridoren? Det er meg, for xx antall år siden. Personer med Asperger syndrom kan oppfattes som sjenerte. Det er fordi vi ikke tør å delta eller ikke er interesserte. Vi trenger ikke ha sosial fobi eller dårlig selvbilde, selv om vi kan ha det i tillegg. Vi ønsker ikke delta i noe der vi mislykkes vi heller. Du vil heller ikke gjøre ting du ikke er god på, på områder du føler at du kommer feile. Har du høydeskrekk, bestiger du ikke Galhøpiggen uten videre.

For meg, er det de små ting som blir så store. Det er som om jeg skulle danset på diskoteket i ungdomsklubben. Jeg har ikke likt å danse og jeg har ikke noe tilfelles med andre dansere, annet enn at jeg har en kropp. Min kropp er ikke så god på kooridnering. Derfor har jeg ikke noe på dansegulvet å gjøre. For mitt eget beste.

Å delta i noe vi kanskje ikke ser meningen i eller synes er uinteressant, føles litt som å lyve. Tenk deg å leke med klassekameratene i storefri eller planlegge en fest du uansett ikke blir invitert. På fritiden, med familien, ser jeg for meg en klassisk bursdag: Å delta i samtale ved middagsbordet i et familieselskap. Kan man ikke bare spise opp og bli ferdig og gå videre? Rett over på kaffen og så hjem. Det ble aldri sånn. Det var en hel masse smalltalk før kaffen kom på bordet. Og kaffen hørte liksom til. Man kunne ikke forlate familieselskapet midt i. Og etter middag er vi midt i. Kaffe og kake står på vent. Jeg følte meg veldig dratt i.

Jeg ville mye hjem. Om jeg var ensom hjemme? Jeg tror ikke jeg det. Det bare var slik jeg trengte det. Selvsagt dagdrømte jeg om å være populær, ha mange venner, være sosial. Men det betydde å være en annen person enn meg. Men jovisst skulle jeg ønske jeg var en helt annen! En som ikke stod i hjørnet av korridoren og gjemte brillene sine i skolesekken bare for å være kul nok til å ikke bli frosset helt ut.

Mange med Asperger syndrom blir sett på som outsidere som titter inn. Jeg tittet mer enn inn. Jeg gikk inn. I huset til mamma og pappa etter skoletid. Luftet hunden, så inn igjen. Inne var jeg trygg. Jeg visste hvor alt var og ingen fremmede kom inn. Jeg låste døra mange ganger, bare for å være sikker på at den var låst. (Døra var låst). Velkommen til mitt univers. Vil du lære mer om der to pluss to er åtte, helt logisk?

Reklamer

3 kommentarer om “Misforstått «bare» sjenert

  1. Denne asperger-bloggen er veldig interessant og veldig «pedagogisk» bra, – du lærer meg mye nytt. Alt man ikke vet noe om, kan virke «skummelt» og litt skremmende, og dette syndromet hadde jeg aldri hørt om før for seks-sju år siden. Jeg tror faktisk en del har fattet interesse for asperger etter å ha sett et par detektiver i svensk/dansk og britisk krimserie på tv. Disse spiller folk med asperger. Jeg kjenner igjen en del av det du forteller. Har du sett seriene, – i tilfelle, – synes du de er troverdige?

    Liker

    • Fint at jeg er til opplysning og fint at noen leser! Jeg prøver så godt jeg kan. Jeg har ikke sett disse seriene, men jeg har sett en film om Temple Grandin med samme tittel. Den kan anbefales!

      Liker

  2. Tilbaketråkk: Det finnes jenter også | aspergerinformator

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s