Ingen er bra nok

Først, du kan nå følge bloggen via Facebook, lik siden min der og du ser når har postet et nytt blogginnlegg. Så, dagens innlegg:

Dette innlegget er om samspillet mellom meg andre mennesker. Relasjoner er en gåte. Jeg er ikke bra nok, frisk, oppgående og selvfungerende nok. Da strekker ikke andre mennesker til og jeg, med Asperger syndrom, sitter igjen med å skuffe disse menneskene. Jeg skuffer de  fordi de mislykkes i vennskapet eller jobben sin. De er vant til å mestre og tåler ikke å feile. De vil klare. Men hvorfor, lurer jeg, hvorfor leker mennesker Gud når de ikke engang tror på han?

Det gjør vondt å skrive disse linjene. Men jeg har innsett det. Jeg fikk en epost i går, fra et medmenneske. Hun trodde i en periode at hun gjorde hverdagene mine bedre, og skrev i går at hun hadde trodd det og tatt feil. Hun tok ikke feil! Hun lagde virkelige hverdagene mine bedre! Men alltid, skjer det noe så relasjoner går i stykker. Jeg mener ikke å såre noen. Likevel, alle i en relasjon er mennesker og mennesker gjør feil. Jeg er på ingen måter bedre enn de andre menneskene. Jeg er annerledes.

Annerledesheten min trenger at de rundt meg er trygge, stabile og like hele tiden. Ingen er det, Helene! Jeg svelger og tier og skal svare nøgternt når jeg har tenkt meg om. Bare vent et øyeblikk. Jeg var dum som trodde! Men jeg kan forklare:

Tenk deg at du satser alt på ett menneske. Du legger livet ditt i hendene hans eller hennes, som om det var en kirurg du snakket med som skulle opperere bort kreftsvulsten på hjernen. Så kommer du på, Asperger syndrom kan ikke oppereres eller behandles. Det er ingen sykdom, men en usynlig funksjonshemming. Du kommer alltid til å være sånn. Du vil være deg med dine utfordringer. Du vil være deg med et behov for tilrettelegging og masse kjærlighet.

Skuffelsen er ultimat i det jeg oppdager at ingen kan være slik jeg trenger at de er. Det gjør meg til vanskelig og jeg oppdaget det i går. Ingen er bra nok for meg. Ingen er slik jeg trenger at de skal være.

Jeg har behov for klar kommunkasjon. Du må si akkurat hva jeg skal gjøre og hvorfor. Du må si hva jeg er flink til og hva du liker ved meg. Sier du det ikke, finnes det ikke.

Jeg måler om jeg er noe verdt i forhold til om noen vil gi meg noe. Jeg har en merkelig måte å kontakte mennesker på. Det er ikke vanlig, og jeg har lært det gjennom observasjonsteknikken. Men jeg fortsetter med å be om ting. Jeg ber om mer enn man kan ønske seg, for uten, er jeg ingen(ting). Vet du hvordan det er å være ingen? Det er som å sveve i verdensrommet, i løse lufta. Oppfattelsen av virkeligheten rundt oss skiller seg fra hvordan jeg ser den kontra hvordan du ser den. Du ser månen på himmelen mens jeg ser en gul ost som er altfor stor til å svelge unna å glemme. Gjør du én tabbe, husker jeg den for alltid. Det er urettferdig, mot deg. Jeg kan likevel ikke tro på mennesket «Gud».