Tanker om alder og Asperger syndrom

Det er en norm i samfunnet at man ikke spør om en kvinnes alder. Glem den regelen blandt aspergere! Jeg er med i en del foraer hvor andre med Asperger er. Vi forteller gladelig hvor gamle vi er og når vi fyller år. Her om dagen var det ei som fylte 37. Hun sa det med stolthet. Jeg kjente jeg ble stolt av å være et menneske som ikke lyver på alderen. Noen kvinner liker å si de er 29 år resten av livet. Denne damen var stolt av 37. Jeg er stolt av 31. Jeg har overlevd i et samfunn som åpenbart ikke forstår meg. Jeg forstår ikke samfunnet, men jeg er her så godt jeg kan. 31 år kan jeg skilte med. Jeg er stolt. Er du stolt av meg her jeg famler rundt i mørket?

Tilbake til samfunnet og menneskene i det. Tenk deg at du lurer på hvor gamle noen er, og så må du gå rundt grøten fordi det er det dere nevrotypiske gjør. Så tenker du at du er meg et øyeblikk og spør rett fram. Etterpå skammer du deg. Hvorfor, lurer jeg. Du var jo bare ærlig og oppriktig engasjert?

Jeg på min side, lurer som du sikkert har skjønt på hva som er så galt med å spørre rett frem. Det er som jeg har vært inne på før, typisk aspergersk. Vi spør om det vi lurer på, i alle fall om vi i en liten stund glemmer det andre forventer av oss.

Det er en myte at «aspergere» ikke bryr seg om andre mennesker. Vi bryr oss kanskje bare på en annen måte? Vi trenger detaljer og ting å feste menneskene til. Vi trenger å plassere dem. Da hjelper kjønn, alder og stjernetegn. Selv har jeg et skjema med menneskene jeg omgås. De er sortert i ulike bokser etter hvor mye jeg stoler på dem og hvorfor. Hver boks har sin fargekode. Du synes kanskje det er rart å sortere mennesker. Men tenk deg at du står på togstasjonen i et mylder av mennesker, der du ikke kan veien og ikke språket. Ville det ikke være fint å vite hvem du kunne hendvende deg trygt til? Det synes jeg. Ville ikke du også satt pris på å vite hvem du kunne spørre om veien på det ukjente språket? Jeg velger å tro det. Det er bare ikke sånn andre systematiserer, fordi i deres verden, er det ikke nødvendig for å finne frem.

Advertisements

8 thoughts on “Tanker om alder og Asperger syndrom

  1. Flott at du er stolt av deg selv! Det har du mange gode grunner til.
    Jeg blir stolt på dine vegne bare av å lese det du skriver her i bloggen. Du har en fantastisk evne til å sette ord på ting!
    Hilsen Maren, 38 år 🙂

    Likt av 1 person

  2. Så fin blogg! Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver.
    Jeg spør også om ting som folk blir fornærmet over. Og så klager de og lurer på hva jeg «hinter om». Men jeg spør jo fordi jeg lurer, og blir stresset over at jeg ikke vet. F.eks. at jeg spør når noen er ferdig med en ting. Fordi jeg trenger å vite det for å legge mine egne planer.
    Jeg er snart 40 og stolt av det 🙂

    Likt av 1 person

  3. Eg og er stolt av alderen min. Eg er 32. 🙂 Eg har stor gled av og lese det du skriver. Du har satt ord på slik eg har hatt det lenge. Fekk diagnosen først i augst 2012. Men eg har jobbet meg opp og fram. 🙂 No har det veldig bra. Jobber ikkje, men fyller dagene med håndarbeid so. Hekling, strikking og sying. 🙂 Kanskje eg kan jobbe ein dag! 🙂 Du skal være stolt over at du faktisk klaret å skrive ned alt dette og deler med andre. 🙂 Kan hende du og ein dag kan få ein ganske stress frie dager! 🙂

    Likt av 1 person

    • Takk for tilbakemelding igjen. Fortsett å være stolt av dine 32! Spennende at vi begge fikk diagnosen som voksne. Jeg håper du fortsetter å lese og at det gir deg noe! Jeg skal gjøre så godt jeg kan med å formidle.

      Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s