Familieselskap

I går skrev jeg om hukommelse. I dag følger jeg opp med noe annet jeg husker. Det er søndag, og det er mange som er i familieselskap på søndager. Særlig nå, i disse konfirmasjonstider som preger mai måned. Jeg tror noen kan ha nytte av å lese dette. Til tanke og ettertanke. Derfor skriver jeg.

Da jeg var 14, ble jeg satt på barnebordet sammen med barna i selskapet. De var to barn som var 8 og 10 år yngre enn meg. Jeg hørte ikke til. Verken der eller blant de voksne. Jeg svevde midt i mellom der jeg satt ved barnebordet og drakk Coca Cola og ikke følte jubelbrus. Men for all del, jeg smilte for jeg hadde det jo fint! Jeg visste ikke bedre og kunne ikke ønske meg noe annet. Jeg visste at selskap var hyggelige og jeg hygget meg. 

Det er lett å tenke at jeg likte barnebordet, fordi jeg var flink med barn. Vet du hvorfor mange med Asperger er flinke med barn? Jeg vet ikke den absolutte fasiten, jeg tror ikke den finnes, men jeg tror det handler om at vi i lek med barn har kontrollen som en voksen, og samtidig ser vi livet med barns åpne øyne og evner å ivareta et barns behov for innlevelse på barnets nivå. Vi er også ærlige og rett fram, som barn ofte er. Man får sannheten fra barn og fulle folk, det er jo et uttrykk de fleste kjenner. Du får sannheten fra meg i dag, en dame med Asperger syndrom, om familieselskaper og barnebord. Jeg prøver i alle fall. Det er ikke lett å falle mellom to bord. Det er verre enn to stoler skal jeg si deg. Jeg liksom svevde og krympet meg på samme tid.

Vi spilte fotball og badmington. Jeg var den store jenta som kunne leke med de små. Jeg var så flink med barn sa jeg jo! Men jeg skal fortelle deg en hemmelighet: Jeg VAR barnet. Jeg kunne ikke voksenaktivitetene. Jeg kunne ikke sitte og snakke hele selskapet. Jeg kunne ikke diskutere nyhetsbilde eller oppussingsplaner (Jeg liker ikke oppussing, det forandrer på noe som er stabilt.)

Det er en lykke at jeg kommer fra en liten familie. Hadde den vært stor, ville jeg blitt overveldet i selskapene. Jeg klarte å holde hodet over vannet, eller bordet, i dette lille selskapet. Jeg gjemte meg ikke. Jeg laget ingen scener. Jeg smilte. Jeg løp og lekte, enda jeg egentlig ikke ville noen av delene. Det var bedre, og mye lettere, enn å skulle fortelle noe vettugt med fokuset på meg. Noe vettugt kunne vært hvordan det gikk på skolen eller noe annet voksne spør om. Jeg ville virkelig ikke fortelle. Jeg valgte lett badmington i sommerklær.

Når jeg etterhvert ble sliten av å løpe og leke og snakke med de små, klatret jeg på de voksne kroppene. Jeg satte meg på mammas fang og var liten. Det er en lykke at jeg aldri har hatt tung vekt. Med tung vekt ville jeg ikke kunnet klatre slik, som et barn som trenger trygghet og å passe inn. Jeg ble den lille puslespillbiten som lette etter plassen sin i bildet. Ser du bildet, som bare består av detaljer? La meg vise deg. Vi spiste jordbær med fløte. Jeg kan tegne hele selskapet til deg, hvor alle satt og hvor vi spiste jordbær. Det var ved et annet bord enn middagen, som forøvrig var grillmat laget på utepeisen. Noen spiste koteletter, alle de voksne, andre pølser. Særlig oss minste. I den sammenheng var jeg minst. Alt er vel bra så langt? Men så:

Snakk høyere, sa de til meg. Jeg ville ikke snakke. Jeg ville hjem. Mange med Asperger syndrom blir fort overbelastet. Det handler om å ikke strekke strikken for langt. Se tegnene, alle du kan, på at personen er sliten og respekter dem. Kan du det? Tenk deg at du er på togstasjonen der du ikke kan språket eller veien. Sånn blir familieselskapet forvandlet når samtalene blir for lange, for en med Asperger syndrom. I alle fall for meg.

Jeg ville hjem, ikke vente på neste tog. Kroppen ble rastløs og sliten på samme tid. Jeg kjempet med en uro inni meg. Les: Inni meg. Jeg sa det ikke høyt. Jeg kjenner enda ubehaget av ubalanse i kroppen, det slitne og det rastløse. Det som vil hjem og det som vil spille fotball for å glemme og gjemme at det vil hjem. Jeg kan gå tilbake 17 år i tid og kjenne dette i kroppen min. Har du en slik hukommelse? Jeg tror jeg, som ikke kan klemme, trenger en klem. En hadeklem. Jeg vil hjem og be om tilgivelse på veien.