Mange ganger, sitter jeg og holder rundt tomlene mine. Jeg klemmer på knoklene. Og noen ganger, veldig mange ganger om dagen, klør jeg over hele kroppen, spesielt hodet og ansiktet. Det handler om en indre uro som sitter utenpå kroppen og du lurer på om jeg har eksem eller allergi. Jeg er bare redd, skjønner du? Jeg trenger å holde på tomlene, vite hvor de er. Det er «stimming» for meg.
Jeg har ting som hjelper meg med å holde orden på kroppen. Jeg har kulestol og kuledyne. De definerer meg og får meg rolig, med sin tyngde og vekt. Når jeg er redd, hjelper disse meg. Jeg føler meg litt rar! Og kanskje er jeg nettopp det. Men hjelpemidlene mine, gjør meg mer vanlig. Jeg slipper å klemme på tomlene eller å hoppe opp og ned som jeg gjorde i speilet da jeg vokste opp. Jeg ristet av meg fettet, om det var der, slik at jeg så meg forsvinne i speilet og bli der. Det er vanskelig å beskrive. Jeg pleide å hoppe 40 ganger opp og ned. 8 x 5 er 40. Vi kan snakke om tvang.
Noen ganger, sitter jeg i en annen stol. Og da er hendene på tastaturet eller bak kameraet, men hvis ikke, er de i bevegelse. Jeg klemmer og definerer. Men jeg kan ikke klemme deg spontant med et håndtrykk. Er det ulogisk? Kanskje, men for meg er det logikk. Jeg ville smittet deg. Men asperger kan ikke smitte? Nei, men skitt kan. Og jeg føler meg uren. Personalet hjelper meg med å føle meg uren med å vaske seg med sprit. Er det rart at jeg legger to og to sammen? Ikke for meg.
Så vondt kan det være å bare eksistere i samme rom som noen, at jeg føler meg så annerledes at jeg knapt vil være der. Jeg føler meg skitten og feil og alt jeg gjør for å gjenopprette en balanse, en harmoni, slår feil ut. Jeg slår fra meg, noen ganger. Og da får jeg streng beskjed om at man ikke slår. Hvem er «man»? De vanlige menneskene? De som tilpasser seg samfunnet? Kan jeg være «man»? Jeg tror ikke det. Ikke på togstasjonen «Livet» der jeg ikke kan språket eller veien.
Men i kulestolen er jeg relativt trygg og vi kan føre en normal samtale. Det kan være som en trygg krakk på perrongen, når man vet akkurat hvilket tog man venter på og at toget faktisk kommer om nøyaktig fem minutter. Da er jeg fornøyd og kjenner en ro, der jeg vet hva som venter meg (enten det er i stolen eller i metaforen togstasjonen). Jeg kan juble innvendig av å vite fakta. Jeg har ofte et behov for å klappe med hendene, fordi det er gøy. Men man klapper ikke i hendene uten grunn. Da ville du se rart på meg. For sånn gjør man virkelig ikke på en togstasjon med forsinkede tog fra NSB. Såpass skjønner jeg vel? Men jeg tror virkelig det hadde hjulpet meg å klappe i hendene nå. Jeg klemmer på tomlene og undertrykker mitt behov.
aspergerinformator.com 
Det er så interessant det du skriver.
Jeg er i tenkeboksen for om jeg skal kjøpe kuledyne. Jeg har ME og i perioder så er det full fart inni kroppen min. Den dirrer og klarer ikke å holde seg i ro. Klarer ikke å slappe av når jeg ligger og hviler. Så da lurer jeg på om kanskje kuledyne kunne ha hjulpet meg til å roe ned. Sånn som du beskriver det høres det ut som det kunne vært noe for meg å prøve.
Hvorfor kan du ikke klappe hvis du vil? Det skader jo ingen. Må vel være en fin ting å gjøre 😊
LikerLikt av 1 person
Jeg leser og leser og tenker mye på det du skrev i går ( da var jeg på reise og fikk ikke tid til å kommentere noe) og i dag. Så tenker jeg at for meg kjennes en kulestol utrygg, – den sklir liksom unna på en måte. Ikke så det gjør så mye, men jeg velger aldri en slik stol, – synes ikke den er komfortabel. Og du føler at den avgrenser og omslutter og definerer kroppen din. Du er du.
Men jeg lurer også på hvorfor du ikke kan klappe?? At du har det gøy eller opplever noe fint er vel god nok grunn til å klappe? (Jeg har ikke tenkt at man må ha noen grunn for å klappe, det er jo et tegn på positivitet, glede, overskudd…) Så klapp, du, Helene, – jeg klapper for deg!
LikerLikt av 1 person
kulestolen min er helt hard, og med tunge flapper med kuler jeg bretter over meg. I dag er jeg ikke i klappehumør. Men jeg har hendene trygt på tastaturet. De har tatt bilder før i dag. I går oppdaget jeg at jeg holder meg selv i hendene når jeg skal sove. Det visste jeg ikke.
LikerLiker
Jeg tenkte jo på en slik saccosekk som har isoporkuler og ikke veier stort, – visste ikke at det finnes andre typer. Nå forstår jeg hva du mener. ❤
LikerLikt av 1 person