Det sosiale livet: Del 3 – Å reise kollektivt

Jeg ble spurt om hvorfor mange med Asperger ikke vil reise med buss. Det er mange mennesker på bussen og man kan bli sittende trangt, kanskje til og med bli stående midt i gangen og holde deg fast mens man føler blikk blir kastet på seg. Det kan være mange grunner til at dette blir spesielt vanskelig for en med Asperger syndrom.

1. Mange sliter med angst. På en buss (eller andre kollektive kjøretøy) skal du helst ikke gå av når du får nok, for du vil jo komme deg fra A til B (eller kanskje helt til Å). Og på et rutefly er det fysisk helt umulig å hoppe av!

2. Har man angst, kan man være redd for alt mulig. Det være seg om man har tatt rett buss, om man kommer seg av på riktig holdeplass, om man sklir inn i mengden, om andre merker at man får vondt for å puste og har angst, osv, osv.

3. Kroppskontakt. Du kan risikere å bli sittende helt inntil noen. Noen får fysisk vondt av kroppskontakt. Andre synes «bare» det er ubehagelig med nærheten. Jeg tilhører den siste kategorien.

4. Lyder og lukter. Mange med Asperger syndrom er sensitive for lyder og lukter. Da kan bussturen bli overveldende. Og igjen, du kan ikke bare hoppe av om du skal fram. Noen har på seg parfyme, andre lukter røyk, noen ler ukontrollert, noen ringer i mobiltelefonen, det er noe i sanseinntrykket hele tiden med andre ord.

5. Følelse av klaustrofobi fordi du ikke skal gå av og samtidig kjenner på angst, uro og er overveldet. Bussen for eksempel, kjører i sitt eget tempo og du har ikke kontroll over situasjonen. Det kan til og med være kø eller omkjøring!

6. Noen blir så redde/sinte/utilpasse at de er til fare for seg selv eller andre. Når man er redd, kan man reagere med utålmodighet og sinne. Det passer ikke å komme med et utbrudd på bussen. Andre vil ikke forstå dette, det kommer som lyn fra klar himmel, mens det egentlig har vært mange triggere som for mange inntrykk på en gang og de andre tingene jeg har ramset opp her. Det vet ikke de andre.

Jeg reiser med Taxi, selv om jeg egentlig ikke er redd for bussen. Det er minst sjanse for uheldige episoder da. Men gjennom hele oppveksten og som voksen student i Volda, reiste jeg kollektivt med buss, tog, trikk, t-bane og fly.

Det kollektive trafikkbildet er ikke noe hinder for meg personlig. Jeg tar på meg en rolle og reiser avsted. Jeg kan godt tenke meg å fly til Japan, som er en lang flyreise og sikkert flere mellomlandinger og mange mennesker. Utfordringene er ikke alltid et gjerde som stopper meg. Det handler heller om å legge til rette:

Jeg kan ha med meg et blad å sette fokus på i stedet for alle menneskene og slike strategier. Jeg kan ha håndarbeid og holde på med hendene mine. Jeg kan kjøpe min favorittbrus med skrukork, pepsi max, som er det jeg alltid drikker. Da har jeg noe kjent. Jeg synes også det er interessant å sitte å observere andre mennesker. Jeg liker å sitte å se på at de stresser og kaver med kofferter og har blikket på boarding-tavla. Nei, å reise sammen med andre skulle ikke bli noe problem. Jeg ville smelte inn og fungere. Jeg hadde jo et mål med turen! Fra A til Å. God tur til meg!