Det sosiale livet: Del 2: Actor-Asperger – en spillefilm i sakte kino

Jeg er en som spiller, som en skuespiller. Jeg kan adoptere normalitet og bry meg om mennesker. Ikke at jeg ikke bryr meg om folk egentlig, for jeg gjør det i virkeligheten også, men fordi jeg ikke vet akkurat hvordan jeg skal være prøver jeg å adoptere og spille en rolle som «medmenneske». I den rollen, er jeg velfungerende og spør om det du spør meg eller de andre rundt oss om. Jeg kan spørre hva du skal i ettermiddag, om du er trøtt og sliten og om du har det bra. Dessverre mister jeg rollen når jeg blir overbelastet.

En måte jeg blir veldig lett overbelastet på, er om du betror meg en hemmelighet. Jeg klarer ikke ta vare på den. Jeg bryter ut av enheten vår og jeg går min egen vei med sannheten din. Jeg VET jeg skal holde på hemmeligheter, men behovet mitt for å si sannheten, vinner. Ærlighet kan være en aspien-power og jeg liker at jeg er ærlig og sier sannheten, men jeg har erfart at samfunnet ikke bestandig liker ærlighet til tross for de ti bud (les: Du skal ikke lyve). Man MÅ lyve for å beholde venner, spesielt venner som betror en noe.

Jeg feiler også når jeg spiller medmennesket meg, for jeg smiler når man skal være trist. Jeg er dårlig på å uttrykke tristhet overfor andre mennesker, med mindre jeg har et eget sammenbrudd. Da kan det synes utenpå meg at jeg er trist, men ikke ellers. Jeg tror det handler om at jeg ikke er meg selv fullt ut i rollen min og er jeg ikke meg selv kan jeg være glad, sant? Jeg lo da en klassekamerat falt av stolen, slo seg og begynte å gråte. Jeg lo og lo og lo og læreren prøvde å forklare den gråtende gutten at jeg ikke mente det. Hva mente jeg? Jeg ble forvirret.

Slike episoder gjør at jeg føler meg fremmed. Selv om jeg i den aktuelle episoden var et barn, kjenner jeg det samme nå, ofte i terapi. Legen kan si: Hvorfor smiler du nå? Og jeg merker, jeg har trådd feil. Jeg har smilt over noe trist eller galt. Jeg skulle hatt et alvorlig ansiktsuttrykk, men spilte som klovnen. Jeg kan ikke noe for at jeg opptrer på denne måten.

Jeg vil si unnskyld, men det blir som å si «Unnskyld at jeg er til.» Kanskje er det det jeg helst vil si, men jeg har lært av pappa at man ikke sier «Unnskyld at jeg er til». Man går ikke inn i en butikk og sier unnskyld at man er til. Jeg lærte det i matbutikken som barn, da jeg prøvde å være usynlig og ikke gå i veien for de andre kundene eller ansatte eller hvem de nå var.

Jeg kunne ønske jeg hadde evnen til å forsvinne helt i mengden eller gå i ett med reolene, at jeg kunne spille usynlige Sjybert som bare en som virkelig trenger en venn kan se. Det ville rekke lenge om jeg kunne være noen sin Sjybert, jeg føler det er for mange som trekker i meg, fra alle hold. Fordi jeg vil bli usynlig søker jeg meg ofte til fremmede kulturer når jeg dagdrømmer. Det kan være asiatisk kultur. I Asia er det så mange mennesker, at jeg knapt ville blitt lagt merke til. Jeg antar at det stemmer og lever etter det. Jeg handler til og med fra Kina og Japan, for å få det fremmede hit til meg. Jeg er ikke så god på å dagdrømme uten å ha noe konkret å forholde meg til, derfor liker jeg ting og rekvisitter.

Livet er en spillefilm, med karakterer, episoder og rekvisitter. FIlmen går bare fryktelig langsomt fordi den er delt inn i så mange faser og møter på så mange karakterer underveis. Jeg er daglig i kontakt med kanskje 30 mennesker som skal hjelpe meg og du lager kanskje middag til fire, etter en jobbdag med xx antall ansatte. Alle har vær sin rolle. På jobben kan du møte en sekretær. I dag er unntaket, for det er helligdag. I de vanlige dagene dine har alle sin rolle. Ved middagsbordet sitter kanskje en datter og spiser pølser i frakk. Jeg tenker i bilder. Knips. Rec. Play. Forward. Back. Forward. I noen spillefilmer aner vi hvordan alt vil ende. Jeg søker forutsigbarhet og det finnes i filmen Livet i forkledningen døden. Skjønner du? Dette var nemlig vanskelig å forklare. Trykk på play igjen. Begynn forfra. La meg være medmenneske. Hvordan har du det i dag?