Funksjonsfall: Del 6 – De «late» aspergerne

Vi med Asperger syndrom er rammet forskjellig. De fleste av oss er normalt eller høyt intelligente, men det tapper oss. Det å leve i et samfunn som krever og forventer normalitet, gjør at jeg føler meg mislykket (og ikke alltid skjønner jeg at jeg mislykkes før det er et faktum). Det koster krefter å kle på seg, kle av seg, legge seg, stå opp. Alt spiser av det lille lageret energi jeg har. Batteriet tappes og jeg aner ikke hvordan jeg skal lade det mer funksjonelt. Det er som om energien ikke strekker til det den skal og fører til ujevn begavning hos meg.

Noe som plager meg, er at jeg bruker all energien min på ting andre gjør som en selvfølge. Jeg må lade opp til å gå på toalettet for å tisse. Jeg har noen ganger, etter operasjon på sykehus, fått kateter. Det har vært befriende. Jeg har kunnet ligge i sengen uten å tenke på å tisse. Dette er kanskje et fintfølende tema, men jeg prøver å gi et innblikk i hvordan det kan være å ha en Aspergerdiagnose. Igjen, vi er som alle andre forskjellige, men mange av oss sliter med våre daglige gjøremål.

For nevrotypiske, er det en selvfølge å gå på do når man må på do. For meg er det en belastning og jeg får følelser i hele kroppen. Det er angst som herjer mest. Jeg er redd fordi jeg må utføre noe jeg egentlig ikke kjenner meg klar til. Jada, jeg snakker fortsatt om å tisse og jeg må attpåtil gjøre handlingen det flere ganger om dagen. Det burde vært automatisert i meg og ha gått av seg selv. Noen tenker kanskje jeg er lat som ikke kommer meg på badet med en gang. Jeg har et annet vis å fungere på, hvis ikke hadde jeg vel bare gått på do.

Jeg er «lat» i andres øyne på flere områder. Jeg klarer ikke å samle sammen klærne mine eller gre håret eller dusje hver dag. Det er maks en gang i uka jeg dusjer og jeg blir utmattet. Kanskje er jeg lat, men jeg tror ikke det er det det handler om. Jeg tror heller ikke det er en latskap å trakte etter, slik man kan tenke seg det er å ha ferie fra noe. Jeg tror ikke mange hadde likt å kjenne på maktesløsheten jeg kjenner når jeg blir rammet av «latskapen». Ville noen for eksempel sittet handlingslammet med et behov for å tisse? Jeg kan blogge i timesvis, redigere bilder og være tilstede, men de hverdagslige gjøremålene, de må jeg kjempe for. Det fortsetter jeg med, for vi «aspergere» er superhelter i form av at mange har evnen til å ikke gi opp. Vi har mislykkes så mange ganger før, at vi tåler det. Tåler samfunnet oss og den daglige, kontinuerlige «latskapen» vår? Jeg lover å blogge, æresord.