Litago og bollepose

Mange med Asperger syndrom har følsomme smakssanser. Temple Grandin for eksempel, spiste bare gelé og yoghurt. Noen spiser bare spagetti. Noen er også veldig ømfintelige for konsistens. Jeg tilhører ikke dem; jeg kan spise det meste, men jeg liker rutiner. Før jeg fikk anoreksi, var det beste jeg visste som skolemat Litago sjokolademelk og en bollepose fra Rema 1000. Det var billig og det var godt og det var noe fast. Jeg visste alltid hva jeg skulle ha i butikken.

For en med Asperger, er det godt å vite og å slippe å stå å veie for og imot med priser og mengde for pengene i butikken. Hva er billigst? Hva er mest for pengene? Hvorfor er med den ene yoghurten en krone dyrere? Kan jeg velge den dyreste? Denne vurderingen kan ta lang tid og jeg må gå flere runder mellom reolene. Med Litago og bollepose var det bare å gå rett på, først der brødet var, så i kjøleskapet, så til kassa og ut døra.

Stort sett spiste jeg IKKE skolemat for jeg kjøpte ikke boller hver dag. Den maten jeg hadde med hjemmefra kastet jeg, for jeg klarte ikke spise vanlig matpakke enda så mye enklere det hadde vært å slippe å kaste maten. Det jeg kjøpte, var betalt av meg og pengene gikk til noen (Les: kassadama på Rema 1000, bakefirmaet, Tine meierier eller Reitan selv). Det kan virke ulogisk, men for meg fungerte det sånn.

Selvsagt var den «vanlige» maten også kjøpt, men ikke betalt av meg og kom ikke rett fra butikken. Mellomleddet «hjemme hos Helene» forstyrret på et eller annet vis. Maten hadde vært innom meg, og jeg var feil. Bollene hadde ikke vært innom meg men Rema! Rema var greit.

Jeg likte å sitte med bolleposen i hendene og kanskje dele ut til noen sultne, selv om jeg likte best å dem for meg selv for jeg fikk aldri noe tilbake og da oppstod en ubalanse. Delte jeg ut, regnet jeg på hvor mange kroner jeg mistet. Jeg husker hvem som fikk, 15 år etterpå. Jeg er hun som ikke kan glemme! Du skylder meg en bolle, Morten! Eller faktisk minst tre.

Bollene var meg imens jeg ikke kunne eksistere. Helene og bollene ble til bare bollene for meg, som om jeg ikke lenger var i klasserommet i midttimen. For de andre, var bollene et mysterium. Ingen skjønte hvordan den tynne kroppen klarte å få i seg bollene. Men det gikk fint! Jeg fikk beundrende blikk. Hvordan klarte jeg? undret de, å være så tynn og likevel spise boller og drikke Litago sjokolademelk.

Jeg var en morsom klovn; rettere sagt en skapning de ikke forstod seg på. Jeg var den sjenerte jenta som egentlig hadde Asperger syndrom. Jeg va hun som trengte noen rundt seg, jeg også. Med bollene hadde jeg noe å dele på til nød og noe de andre kunne lene blikket sitt misunnelig på når jeg ikke trengte å dele. Jeg var ingen einstøing som gjemte seg helt bort, jeg var bare litt annerledes og satt en del alene på grunn av det.

Jeg trengte samspillet for å vite hvilken posisjon jeg hadde. Satt jeg på gulvet i korridoren med bolleposen og noen spurte om å få, skjønte jeg at jeg var på gulvet. Jeg visste det ikke den sosiale rollen min av meg selv. Mange med Asperger syndrom sliter med å finne sin plass og med å smelte inn. Jeg gikk veien gjennom tingene for å få folk til å definere meg, her bollene og Litago. Jeg elsket når tingene var meg. Jeg var bolleposen på 530 gram, ikke bare en tynn jente som manglet fotfeste. Det var godt å være posen noen spurte etter.