Forutsigbarhet og kroppskontakt

Det skal så lite til, før jeg velter. Se for deg en syklist som trenger støttehjul, men som er for stor til å bruke dem. Syklisten velter og slår seg. Jeg velter psykisk. Jeg skvetter om en jeg ikke trodde skulle være her i dag, kommer. Jeg blir hysterisk om vekten går opp. Jeg blir redd hvis jeg ikke føler hvor kroppen min er i rommet. Sier du at det går bra, blir jeg også redd. For hva er bra da? Du må si akkurat hva som går bra eller er bra. Bare da kan jeg forholde meg til det. Og kanskje jeg til og med da, blir skeptisk, for har du innsett sannheten?

Jeg åpner dagen som en pakke med egg; varsomt. Jeg løfter litt på lokket og teller til tolv egg. Alt er som det skal være, føttene mine sitter på kroppen og kroppen ligger i senga og reiser seg opp. Det er en ny dag. Og det er frokost. Uten egg, riktignok. (Les: Anoreksi og spesiell kostplan.) Nattevakten sier «ha en fin dag». Jeg glefser tilbake: «Det kan ikke du bestemme.» For det kan han ikke, det er fakta, men han skjønner ikke reaksjonen min. Han går hjem for å sove. Relasjonen kan legges til side, men ikke setningen hans.

Jeg har venner som har det vanskelig. Da er det lett å prøve å trøste. Men jeg når ikke alltid fram. Det samme gjelder blogglivet. Det er mange jeg vil hjelpe, men jeg når ikke lenger enn bokstavene rekker. Det er skriftlig jeg er best nemlig, så derfor er det også sånn jeg trøster. Både meg selv og andre. Syns du det er rart, at jeg som skriver så godt ikke klarer å gi bort en klem uten å føle at det blir feil og fremmed? At jeg ikke kan klemme uten å føle at jeg gjør det bare fordi det er forventet? At jeg, som en tilsynelatende omtenksom person, ikke klarer dette? Jeg legger klemmen til side litt, mens jeg skal forklare deg hvorfor.

Mange med Asperger syndrom har problemer med fysisk kontakt. Det er ikke fordi vi har vært utsatt for noe vondt, som et overgrep, men vi kjenner ikke det gode i det. Jeg føler meg ekkel og ikke verdt å klemme eller håndhilse på. Det blir som om noen kommer for nær, og at jeg skal fylle en rolle jeg ikke er klar for.  Selv etter 31 år er jeg ikke klar for fysisk kontakt på andres premisser. Det er enklere med dyr, de kan jeg kose med. Med mennesker, må jeg kjenne at jeg har kontroll over situasjonen. Jeg kan gi bort en klem, men jeg må vite hvordan jeg kommer meg ut av den. Hadeklem for eksempel, er en avslutning som gjør at klemmen stopper hele besøket når den er over. Det kan jeg forholde meg til. Hade!