Dette blogginnlegget er vanskelig å skrive. Jeg bruker flere timer. Tid er penger. Penger er tid. Noen sier at vennskap ikke er penger. For meg med Asperger syndrom, er vennskap veldig ofte nettopp penger. Jeg lånte engang 5,50 kroner til en sjokolademilkshake. Jeg var 13 år og ble med på bensinstasjonen uten at jeg ville. Jeg likte ikke krysse veien der det var forbudt å krysse den (i motorveiovergangen). Jeg ble med, og lånte fem kroner og femti øre til en milkshake fra Tine meierier. Det ristet sånn i meg at jeg ikke klarte å betale tilbake.
Nå er jeg 31, og skylder 5,50 kr til en eksvenn eller bekjent. Hun skulle bli ambulansesjåfør. Kanskje har hun kjørt noen som meg. Jeg klarte aldri ha noen vennerelasjon med henne. Jeg skulle jo ikke på bensinstasjonen! Jeg bare ble med, i pausen på korpsøvelsen, fordi hun ba meg bli med. Er man venner da, hvis man blir bedt med på bensinstasjonen? Når vet man at man er venner? Jeg unngikk henne mye etterpå. Jeg tror jeg utviklet et hat gjennom angsten min for pengene jeg ikke planla å bruke.
Noen sier at liv ikke er penger. De sier at livet er lykke og hellig og ikke penger i det hele tatt, det beste i livet er gratis og de sier at liv er sterkere enn penger. Penger er makt, det er de med på, men de er ikke med på at liv er penger. La meg komme med et tankeeksperiment. På et sykehus er liv penger. Mange er ansatt og tjener til livet gjennom å redde andres liv. Dag ut og dag inn. Døgnet rundt faktisk. Hvordan kan man da si at penger ikke har med liv å gjøre?
Vi trenger penger for å kjøpe mat til å overleve. Mat og medisiner og skolemateriell. Vi trenger penger for å leve, hvorfor lyver dere og later som penger ikke er viktige i livet? De er en bærebjelke. Jeg synes det er så vanskelig når folk sier livet ikke er penger, for så å vise meg at for dem er det å tjene godt veldig viktig. Jeg blir så fattig til sinns da, så liten, verdiløs og maktesløs når jeg ikke forstår. Kron eller mynt. Jeg taper uansett.
Forskjellen på meg og andre, er kanskje at jeg henger meg opp i hver krone. Det er et problem at jeg ikke glemmer. Jeg teller, måler og veier. Skylder noen meg penger, klarer jeg ikke ha noen vennskapsrelasjon. Det gjør at jeg har få venner, selv år etter en pengehendelse. Jeg er lite fleksibel i tanker og adferd på dette feltet. Jeg trenger balanse! Du må gi om du tar. Skjønner du det?
La meg komme med noen eksempler på hvordan vennskap blir ruinert av penger. I studietiden hadde jeg besøk. Hun som besøkte meg valgte dyrere mat i butikken enn jeg pleide å velge. Dermed gikk vennskapet i stykker for meg. Det var jeg som betalte, jeg som hadde besøk. Jeg hadde angst da jeg betalte i kassa. Kassalappen ble et minne. Den var for lang. Jeg følte meg annerledes enn henne. Og det rareste av alt, hun merket ingenting! Dette var i 2003 og vennskapet ble aldri som før igjen. Hun vet ikke hvorfor. Jeg vet. Gjør det meg klok?
Neste eksempel er to år etterpå. I 2005 skulle jeg og en medstudent gjøre en skoleoppgave hjemme hos meg. Jeg hadde kjøpt inn til lunsj. Deilige maisbrød, slike trekantede, og godt pålegg. Men hun ville ha noe på butikken. Det var dyr ost og skyhøyt prisede baguetter og cherrytomater på butikken Ultra på Ski storsenter, 1. etage, hun valgte. Hun eier litt av meg, siden hun tok av formuen min. Jeg så henne som grådig! Jeg var senere for syk til å være venn med, i følge henne. Har hun rett? Vi ble ikke venner igjen.
Kron eller mynt, spør jeg meg. Penger er alt! Det finnes ingen middelvei, intet slingringsmonn. Jeg legger logikk sammen og får svar. Jeg betaler med sjel. Betaler jeg for andre, får de sjelen min. Får jeg ikke tilbake, har jeg solgt meg som ei hore. Jeg betaler min del av kaka for å passe inn og overleve i det sosiale hierarkiet. Det kakestykket blir noen ganger veldig stort. Livet har høy pris.
Jeg tjener sosial respekt når jeg selger meg. Pengene sitter løst mellom fingrene. Jeg vet ikke om andre måter å holde relasjoner på. Noen ganger ber jeg også om penger i relasjoner for å kjenne balanse og for å se om jeg har verdi for de jeg omgås. Kron eller mynt. Jeg gjentar. Det finnes ingen mellomting. Liv og død er penger. Til og med begravelse koster og jeg dør inni meg når du ikke vil gi tilbake. Skjønner du mitt vanskelige utgangspunkt?
Det er lett å trå i baret sammen med meg. Jeg innser det. På liv og død står vennskapet vårt og vagger! Det er fare for fall. Tar du risikoen? Jeg har ikke noe valg. Det er enten eller, kron eller mynt.
aspergerinformator.com 
Dette er det vanskelig å kommentere, fordi jeg tenker at jeg kommer til å tråkke på tærne dine, uansett hva jeg skriver. Men når du er så ærlig, har jeg rett til å være ærlig. Og for meg er IKKE penger det samme som lykke, for meg VET jeg at det ikke er slik du beskriver det. – Men enda en gang, – jeg aksepterer din at din opplevelse av virkeligheten er sannheten for deg. Hurra for forskjellighet og mangfold, Helene!
LikerLiker
Jeg vet at penger ikke er lykke, men penger gjør relasjoner vanskelige for meg. Relasjoner som kunne vært gode. Skjønner?
LikerLiker
Takk for mange interessante innlegg! Jeg håper du vil fortsette å skrive, så vi kan bli litt klokere. Jeg blir så tankefull over en ting (og det er vanskelig å skrive om det, for jeg føler jeg tråkker deg på tærne på en eller annen måte, men jeg får vel bare prøve): Jeg syns det er vanskelig å forstå at du fortsatt opplever ting så svart/hvitt som du skriver her, når du samtidig vet at andre ikke føler det sånn. I mine tanker ville det gitt mening om du hadde hatt det sånn som barn, men at du som voksen hadde lært hvordan andre tenker om tid, penger etc, og derfor klart å være mer «avslappet» om det selv. Jeg sier ikke dette for å kritisere deg, altså, jeg bare prøver å forklare hvordan jeg tenker. Når jeg leser innleggene dine blir jeg tvunget til å reflektere over hvordan jeg tenker, hva jeg tar for gitt. Det er vanskelig, men interessant. Takk for at du trimmer tankene mine!
LikerLiker
Asperger syndrom har man hele livet. Det handler ikke om å være barn. Jeg er lite fleksibel i tanker og adferd. Jeg beklager så mye for det!
LikerLikt av 2 personer
Jeg syns virkelig ikke du trenger å beklage for det, det er mer jeg som beklager for at jeg ikke klarer å virkelig fatte hvordan det er. Jeg vet godt at Asperger syndrom ikke går over med alderen, det var ikke det jeg mente. For meg er det bare så tankevekkende at selv om du åpenbart forstår noe med intellektet ditt (at folk flest er litt fleksible på penger og tid), så klarer du likevel ikke å tenke på den måten selv. Det er vanskelig for meg å forstå. Syns du ikke det er rart selv? At du er så reflektert over hvordan asperger syndrom påvirker deg, men likevel ikke kan «gå utenom» det, de gangene det hindrer deg i å opprettholde sosial kontakt, for eksempel? Men du har jo tenkt på det, levd med det, kjent på det i mange år, mens jeg er en nykommer. Jeg lærer sikkert også med årene.
LikerLiker
Reblogged this on ankrfr and commented:
Jeg forstår at du blir frustrert når du betaler mat som andre kjøper! Det hadde jeg blitt også. Hvis andre har med noe til meg, så har de betalt det. Når jeg har med noe til andre, så har jeg betalt det. Hvis de ikke har med noe så tar de det de får og hvis jeg ikke har med noe så tar jeg det jeg får. 🙂
LikerLiker
Forstår godt at du ble frustrert når du har kjøpt inn mat og ei «venninne» ikke er fornøyd og vil ha noe som koster mer og så er det DU som må betale fordi HUN er på besøk. Hun var utakknemlig og hvis hun ønsket annen mat så fikk hun betale det selv!
Når ei venninne kommer med noe til meg så er det HUN som har betalt for det og hvis jeg tar med noe til ei venninne så er det JEG som har betalt. Hvis vi IKKE har med noe til hverandre så får vi ta til takke med det vi får eller det vi gir. Jeg har ofte ikke annet enn brød i huset. Resten ligger i fryseren. He he… Har heller ikke mikro.
Du HAR grunn til å være frustrert og det er IKKE fordi du har Asperger!
Når det gjelder lykke så klarer jeg meg på lite, MEN er enig med deg i at penger gjør det MYE lettere å få det til å gå rundt i den forstand at jeg skal klare å betale regninger og ha til mat. Har aldri råd til å dra på ferie, men det er ikke lykke for meg.
De som sier at penger ikke betyr noe, er de som har nok av dem. Det er ikke vi som må spare litt hver mnd for å kunne kjøpe nye joggesko når de gamle har blitt hullete under og vi kjenner steinene vi går på.
V.h.
Ann-Kristin Frank
LikerLikt av 1 person