Å dunke hodet i veggen eller å snakke for døve ører er to uttrykk jeg ofte tolker og bruker bokstavlig. Jeg tenker at når jeg ikke får respons, må jeg gjøre noe. Jeg må handle, som å dunke hodet i veggen. Det er ikke alltid noen vegg der jeg sitter og jeg blir stoppet av de som passer på meg. Da fortsetter jeg å skrive negative ting til personer som sårer meg, slik at de kan fortsette å såre tilbake. Jeg dunker hodet i veggen.
Å snakke til døve ører, er å snakke til noen som ikke hører. Ergo, jeg kan si hva jeg vil! Det vil uansett prelle av. I virkeligheten, vet jeg ikke hvordan dette er for den andre parten, men jeg klarer ikke bry meg. Jeg har mer enn nok med å håndtere svarene. Jeg holder på helt til jeg får et bevis på at jeg er hatet. Da opplever jeg harmoni.
Nå for tiden, har jeg dunket hodet i mange vegger og snakket til IKEAs døve ører. Jeg har bedt om støtte til rammer fra IKEA til utstillingen jeg skal holde på sykehuset. De vil ikke hjelpe, og heller ikke høre på prosjektet mitt der de kunne inngått. Hvorfor lar de meg ikke? De har muligheten, men vil bare sponse UNICEF. Jeg lurer på hva ledelsen i UNICEF tjener? Sånn spinner hodet mitt til jeg finner ut at jeg har null verdi OG at IKEA ikke lenger fortjener meg som kunde. Det gjør de faktisk ikke!
Men jeg liker IKEA. Jeg har likt IKEA siden jeg var et lite barn. Kanskje derfor vil jeg at de skal hate meg? IKEA hadde veldig gode wienerbrød og soft-is til en femmer, pølse og brus til 10. Jeg kan reklamere for dem, tilbake i tid. Ser de ikke verdien? Alt handler om fremtiden og de ville ikke være en del av min. Fakta.
Jeg sårer ofte de som betyr mest for meg. Andre ganger sårer jeg de som tror de er noe i dukkemiljøet men som personlig ikke betyr så mye for meg. Dette fordi dukkene betyr mye for meg, og personene som lager dem betyr mye. Jeg tar av og til og kvitter meg med mennesker som deler tåpelige (les: dårlig fotografisk) bilder av sine fantastiske dukker. Bilder av dukker skal være bra bilder, særlig når de er laget av vakre mennesker! Men ikke alle kan ta disse bildene og jeg skjønner ikke hvorfor de da skal dele! Jeg dunker hodet i veggen.
Jeg ble blokkert. Jeg fikk den blå tommelen med plaster på på Facebook om at veggen til personen lenger ikke var tilgjengelig. Jeg klarte det, igjen. Jeg er slettet, blokkert, eksisterer ikke. Jeg kalte et bilde stupid picture, men det var jo bare sannheten. Jeg må tåle at verden er forskjellig fra sånn jeg opplever den og at logikken min ikke stemmer for de andre. Men kjære en eller annen, kan de ikke stoppe å dele det som ikke er vits å dele? Kan ikke våre verdener slutte å møtes? Jeg snakker til døve ører. Dette vil de ikke høre. Farvel.
aspergerinformator.com 
Kanskje snakker jeg for døve ører med det jeg nå skal si. For jeg tenker at f.eks. det du kaller for «stupid pictures» kanskje betyr mye for den som har lagt dem ut. Og så tenker jeg at verken du eller jeg eller noen annen kan bestemme hva som er godt nok eller for dårlig. En parallell: du vet at jeg syr tepper. For meg er mine tepper både vakre og viktige. Men noen synes ikke de er noe særlig, kanskje de sjøl lager noe de opplever som mye finere enn mine tepper.
Jeg ville aldri si til noen at «teppene dine er dårlige, stygge, uinteressante, whatever…» For kanskje de sjøl synes de har laget noe vakkert, noe de er stolte over og kjenner glede over å kunne vise fram. Men så skjønner jeg at «aspergeren» bare MÅ si det han/hun mener. Og dermed til tider risikerer å såre kraftig, uten at det er den egentlige hensikten…. Det er ikke lett å være deg, det forstår jeg.
LikerLikt av 1 person
Synes Eva setter godt ord på det jeg følte da jeg leste det du skrev i dag. Forstår at du opplever at du med asperger må si det du mener og opplever, og at det er noe du ikke kan ‘styre’. Men jeg synes at du, Helene, i alle fall må være klar over at du kan såre andre mennesker med ‘ærligheten’ din. En måte å beskytte seg, vil her på Fb være å slette og blokkere personer som gjør en vondt. Den prisen må du nesten akseptere, i mellommenneskelige relasjoner er det en toveis balanse, på godt og ondt.
LikerLiker
Klarer du å kjenne det på forhånd når du blir trigget? Sånn at du klarer å fjerne deg fra situasjonen FØR du reagerer på sånt? Det høres jo ut som at dette er noe som trigger følelsene dine raskt (fordi dette er noe du bryr deg veldig om?), og da er det virkelig ikke lett å ta seg sammen og oppføre seg «pent.» Skal man ta seg sammen må man kjenne igjen det «klikket» som slår seg på og gjør at man handler/ svarer impulsivt, som ikke alltid er en positiv ting. Man kan ikke kontrollere en impulsiv handling. Man må lære seg å kjenne igjen den følelsen som kommer FØR, sånn at man rekker å tenke etter hvordan man skal svare/ reagere på en situasjon. For mange tar det laaaang tid å lære seg selv å kjenne så godt, noen klarer det ikke.. og så er det og greit for andre å vite at det kreves enormt mye energi å kontrollere en impulsiv handling, det er utmattende og slitsomt.
LikerLiker
Og har også lyst til å legge til at jeg, selv om jeg har blitt flink til å kjenne igjen, og klare å tenke, selv om stresset er skrudd på, ikke alltid har energi til overs til å ta meg sammen og oppføre meg «normalt.» Noen ganger må jeg bare la det stå til å svare/ reagere impulsivt da jeg ikke har krefter til å «holde meg samla/ ta meg sammen..» Det er sjeldent en hyggelig opplevelse, men en gang i mellom er det en fantastisk frihetsfølelse å faktisk ta seg lov til å bare være meg, og la instinkter og impulsen styre og slippe å bruke energi og krefter på å ALLTID måtte TENKE ut hvordan man skal være, snakke og oppføre seg til alle tider.. det er det som er forskjell, at normale mennesker klarer å være her i verden uten å tenke. Autister må tenke hele tiden for å kunne være del av samme verden.
LikerLikt av 1 person
Takk for en veldig viktig kommentar. Den hjalp meg til å ikke føle meg alene.
LikerLiker
Glad det hjelper, jeg vet hvor lett det er å føle seg alene og verdiløs når en bare «er seg selv,» fordi vi ofte ikke blir godtatt når vi slipper den kontrollen over kropp, følelser og tanker vi må ha for å «overleve,» og bare prøver å leve. Nå har jeg jo lest mye av bloggen din, og veit at du er en veldig reflektert jente som er flink til å uttrykke deg på tastaturet. Men nå er det kanskje lettere for meg å forstå deg utifra måten du skriver på, hvor sliten/ oversensitiv du er til å takle ting der og da. Det er ofte sånn, og det kan være forvirrende for andre, at de en dag opplever oss som kjempesmarte, reflekterte og flinke, mens en annen dag er vi tappet for krefter og tåler ingenting, og da tolker vi, reagerer vi, og oppfører vi oss «kaotisk» nettopp fordi vi ofte er kaotiske inni oss og ikke klarer sortere, tenke for så å finne en passende måte å reagere på. Det er tøft gjort av deg å vise alle sider ved ASen ❤
LikerLikt av 1 person
Tusen takk. Jeg skal fortsette å vise alle sidene! Slik jeg opplever dem.
LikerLiker