Ord og uttrykk

Jeg liker ordet gavepakke. Det er to presenter på en gang. Jeg er veldig glad i ord. Skriver jeg, blir de synlige. Jeg blir veldig glad når jeg får brev fra «Aspergerpsykologen», med svar på ting jeg har lurt på. Da blir ordene mine og spørsmålene mine til et konkret produkt fra han til meg. Igjen, får jeg eie. Ordene hans blir mine. Jeg skrev i går om når noe blir mitt eller ditt. Det står Til Helene på det jeg får fra psykologen. «Takk!» kommer automatisk, naturlig og riktig.

Jeg er heldig og jeg er takknemlig og vi har en dialog i skriftspråket. Noen synes det er lettere å unngå misforståelser muntlig, for da kommer mimikk og tonefall med, men for meg er det helt motsatt. Jeg trenger det håndfast på papiret eller skjermen, til nød.

Psykologen brukte forresten ordet gavepakke om bloggen min for en tid tilbake. Den er en gavepakke til de som vil prøve å forstå. Føler du at jeg gir deg noe når du leser? Jeg har et håp inni meg om det. Jeg liker å tro på at det folk sier, er sant. Men vi lever i et samfunn fullt av fraser. Det er så forvirrende!

Folk flest strør rundt seg av ønsker om god helg, god ferie, god natt – uten å mene noe med det! Og i dag sa til og med aspergerpsykologen «Ha det BRA» da han gikk. Det veltet jeg litt av, for han pleier bare å si ha det så bra som du kan. Han sa det også, men i det han gikk sa han «Ha det bra» på automatikk. Han er til vanlig veldig gjennomtenkt og sier ikke slike ting. Han sier ha det så bra som du kan. Han skjønner meg. Jeg kunne ønske det var flere som skjønte. Derfor skriver jeg denne bloggen, så flere kan forstå.

Hvorfor strør de andre menneskene ord rundt seg og meg? Det er bare fraser Helene, du trenger ikke bry deg om dem, får jeg av og til høre. De kan avslutte en samtale med «Bra». Og jeg vet ikke hva i alle dager som var bra. Man må være konkret med meg og si akkurat hva som var bra eller er bra.

«Vær så god» er et uttrykk som gjør meg sint. Mange sier vær så god til meg, som om de gir meg noe, enda det er en selvfølge at jeg skal få maten jeg er tvunget til å spise. «Vær så god» mange ganger om dagen, får meg til å føle meg feil. Jeg sier takk, men jeg kjenner at jeg har ikke fått noe å takke for! Så da snakker jeg mot min vilje og enda en ting blir mot min vilje. Det er ikke nok med at jeg er tvangsinnlagt! Jeg må også si takk for alt de gjør.

«Takk for i dag», som jeg skrev litt om i dette innlegget, fungerer heller ikke at de sier til meg. Hvorfor ikke? Jo, fordi en dag inneholder så mye som jeg ikke vet om de egentlig takker for. Jeg må vite HVA det var de sa takk for. Takker de for hele dagen blir det takk for håpløsheten min, tomheten min, de vonde tankene jeg holder inni meg som de ikke får se og ikke aner rekkevidden av. Takk for i dag er i det hele tatt veldig stort og skummelt. Jeg føler at det er riktig at jeg har det vondt da, som om det er noe andre setter pris på.

Spøk og alvor er også et mysterium. Av og til spøker vi mennesker. Vi bruker humor. Jeg forstår ofte humor når det er mennesker jeg er trygg på og kjenner godt, men det er også ofte jeg er i tvil om det var spøk eller ment bokstavlig. Jeg liker derfor at folk sier at det er en spøk eller ikke. Jeg er ikke dum, jeg trenger bare å vite hva jeg skal forholde meg til. De fleste med Asperger syndrom har normal til høy intelligens, vi har bare en litt annen måte å oppfatte virkeligheten på.

Jeg kan le med deg, men vil helst ikke le om det ikke var tenkt morsomt. Da kanskje du tenker at jeg ler AV deg. Og det mener jeg ikke. Jeg smiler for å dekke over all usikkerheten min. Men også det kan slå feil ut. Jeg kan såre deg, hvis du mente noe alvorlig. Du må være konkret. Kan du være det?