Navngitt – når noe blir mitt eller ditt

Hvem er Helene? Er det meg? Det står ikke navn på kroppen min og dere har så lett for å holde i den, som om den var deres. Det gjør det vanskelig å være en hel person. Jeg har lett for å skade meg og jeg er anorektisk. Da har kroppen min navn, eller merkelapper. Selvskadet og syk. Kroppen min sitter her og roper. På meg?

Jeg har tidligere skrevet om å gi og ta i relasjoner. Det er vanskelig med ting som ikke kan veies eller måles i verdier, penger eller tall. Det er også navn som beviser noe, og som måler ditt og mitt. Det skal jo helst være helt rettferdig!

Men livet selv, er ikke rettferdig. Noen er født i en fattig del av verden, andre i en rik. Noen med en fot mindre. Det betyr ikke at noen har det verre eller bedre, nødvendigvis. Vi har det bare annerledes.

Jeg trenger likevel denne rettferdigheten og gjør alt jeg kan for å oppnå den. Får jeg en gave, skynder jeg meg å gi en tilbake. Det kommer også av at jeg liker å gi og jeg er så glad i mange mennesker! Jeg er ingen einstøing, jeg er bare ofte alene. Også sammen med andre er jeg alene.

Når man liker å gi, som meg, er det kjempegodt å gi når man har fått. Da blir det helt rettferdig og den andre vil ikke sitte med følelsen av å ikke ha gitt. Skjønner du tegningen? Jeg pleide å gi tegninger og perlebrett da jeg var liten. Men det er mange grenseland og lett å gå i fella som voksen. Det er ikke lenger bare tegninger og ting man har laget av egen vilje selv. Gir jeg litt for mye, kan jeg risikere å spolere en relasjon, fordi jeg ikke kan få tilbake det jeg trenger.

Jeg trenger at noe blir mitt. Og når er det mitt? Når det står navnet mitt på det! Det er fantastisk med julegaver for de har merkelapp med navnet mitt på: Til Helene.

Har ikke ting navn, vet man ikke hvem de tilhører. Eksisterer i det hele tatt tingene uten navn? Vi kaller alt for noe. Det vi ikke har ord for, er ofte godt gjemte, vanskelige følelser.

Da jeg var 6 år, hadde jeg egen saks til skolebruk (les: førskolen). Den var det bundet et bånd med navnet mitt rundt på. Sånn visste jeg at den var min. At den var lilla, mindre enn de voksenes sakser i kjøkkenskuffen, alltid hadde vært min og var innkjøpt til dette formålet, spilte mindre rolle. Det var navnet mitt som var så viktig. Helene sin saks. Jeg hadde med meg denne saksa i alle skoleårene og også etterpå. Det var en god saks. Den virker faktisk fortsatt.

Det med navnet, får meg til å tenke på filmen om Temple Grandin. Temple, som er autist, lurte på hvordan folk skulle vite det var hennes rom da hun var på sommerferie. Svaret ble å få navnet skrevet på et ark og hengt opp på døra. Det stod: «Temple´s room». Da arket ramlet ned, mistet hun rommet og alt var kaos. Jeg kjenner på det kaoset nå. Jeg vet ikke hva jeg eier, hva som er ditt, hva som er mitt, i denne relasjonen. Jeg er jo bare jobben deres.

(Veiet og funnet for tung for meg, for lett for dere. Helene! Jeg roper.)

Reklamer

8 kommentarer om “Navngitt – når noe blir mitt eller ditt

  1. Jeg husker når jeg var liten at det var vanskelig å koble navnet mitt til meg. At JEG var CECILIE. Jeg visste at jeg skulle svare Cecilie hvis noen spurte hva jeg het. Men det var vanskelig å faktisk føle at jeg ER det navnet. Jeg ER cecilie, jeg ER cecilie. Jeg gikk ofte å pugget navnet mitt. Var redd for å glemme det. Var redd for å ikke si det riktig, eller snuble i bokstavene når jeg sa det høyt. Jeg var ikke komfortabel med å si mitt eget navn før opp i ungdomskolen. .

    Likt av 1 person

    • ^samme her! Noen dager sliter jeg fortsatt med å si mitt eget navn høyt. Hvis jeg begynner å tenke på at jeg ER Silje, ikke bare heter Silje, så får jeg en ubehagelig følelse i meg, og hele livet passerer foran øynene mens jeg hører siljesiljesiljesilje

      Likt av 1 person

      • Jeg HETER Helene, og det kan jeg forholde meg til, men jeg ER ikke Helene, for jeg vet ikke hvem Helene er. Hun er kanskje en jeg skulle bli engang, og aldri ble? Jeg synes det er mye tryggere å være en person som heter, enn å være Helene.

        Liker

  2. Da ungene var små fikk Jonny streng beskjed om at han aldri fikk lov å kalle meg «mamma». Jeg sa at jeg var ikke moren hans men kona hans. Andre syntes det var merkelig, men da han sa «gå til mamma» til ungene påpekte jeg at det kunne de ikke gjøre for hun var ikke her. Men om han sa «gå til moren/mammaen deres» da var det greit. Mange ganger omtaler jeg Jonny som «han mannen som er faren deres» «han mannen som er mannen min». Jeg vet ikke helt hvorfor, men sånn er det i hodet mitt. Men jeg sier også at de må gå til Jonny.

    Ungene fikk beskjed om at de kunne kalle meg «Lise Lotte», «mamma», «mor» e.l. Bare ingen stygge navn. Selv har jeg slengt på et utall klengenavn på ungene mine.

    Å få unger har lært meg å fire noe på kravet om hva jeg kalles. Men «mamma/mor» er fremdeles noe Jonny ikke får lov til å kalle meg. Grøss!

    Eldstemann kalte alle kvinner han likte «mamma, ikke mamma». Da var det løst.

    Likt av 1 person

  3. Tilbaketråkk: De små feilene | aspergerinformator

  4. Tilbaketråkk: Empati – Når jeg får følelsene dine | aspergerinformator

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s