Leserne mine og kunsten å uttrykke seg

Jeg har lesere som har Asperger selv, jeg har lesere som er pårørende, jeg har lesere som jobber i helsevesenet, jeg har lesere som aldri har hørt om Asperger syndrom. Det gjør bloggen min til et usynlig samlingspunkt. De som leser, ser ikke hverandre, men leser den samme teksten. Den blir nok også opplevd ulikt utifra hvem som leser. Det er spennende!

Fra alle hold, har jeg fått tilbakemeldinger på hvor nyttig det er å se tekstene mine. Jeg, med mitt perspektiv på verden, bidrar til forståelse og opplysning. Jeg kjenner meg heldig som kan skrive. Det er det ikke alle som kan! Men en del med Asperger syndrom er veldig gode på å skrive. Vi kan ikke alltid uttrykke oss så godt muntlig, men med penn eller tastatur kan vi skape det utroligste.

Muntlig, sliter jeg ofte med å få tak i ordene. Det er som om de ikke er tilgjengelige for meg da. De tilhører andre grener. Jeg snakker ikke om OL-grener, men ser for meg et tre med epler på. Hvert eple er et ord, og noen av eplene henger for høyt på treet. Innen de faller ned på bakken, har samtalepartneren gått sin vei og jeg har ikke fått sagt hva jeg mente. Jeg vet ikke engang selv hva jeg mente alltid. Ordene er ikke tilgjengelige for meg, men følelsen av å ikke finne dem er like reell.

Det kan være i helt enkle situasjoner jeg egentlig burde automatisert jeg mangler ord også. Noen sier takk for i dag. Men jeg får ikke tak i «like måte». Det er helt fjernt for meg og jeg måtte ha tvunget meg til å si det. Med makt. Og den makten har jeg ikke! Jeg sier «ja». Og ja er det eneste jeg klarer å si. Så blir det stille og de går. Jeg hører skrittene og blir sint inni meg for at jeg ikke sa noe bedre. Noe som gjorde det hele til en gjensidig opplevelse av dagen. Men jeg hadde ikke opplevd den som noe å takke for! Jeg begynte i stedet å tenke på hva den takket for. Var det måltidet jeg måtte spise? Var det tiden jeg satt og så inn i macen min? Var det da jeg skadet meg?

Nei, takke meg til tastaturet. Der er jeg god og du kan lese godt. Det blir en mening med alt, om man bare kan få satt den på skjermen. Slik kjennes det i alle fall. Jeg mener selvsagt ikke at det er en mening i alt det triste som skjer, som at noen dør, men jeg mener at det er en mening i at vi møtes i teksten og kan snakke til og fra hverandre. Jeg kunne ønske jeg fikk det til muntlig også, men da hadde jeg ikke nådd ut til så mange som jeg gjør med bloggen. Takk til leserne mine. Vi møtes (igjen).