Det knyter seg i magen. Jeg hører på Spotify og hører reklame for nettopp skolestart. Hva til starten det var reklame for, fikk jeg ikke med meg, for starten slo meg i magen. Skolestart betyr for mange med Asperger syndrom å vende tilbake til virkeligheten. I virkeligheten er det mye uforutsigbart.
I feriene våre kan vi bygge oss rammer av forutsigbarhet. Noen velger McDonalds hver dag på ferie, andre holder seg i hjemlandet. Vi var stort sett i Norge på hyttene våre. Jeg levde i nuet med rutiner som måltider og tur med hunden og kanskje en båttur. Og vi var på den samme stranda, på de samme små svalbardene og den samme kiosken med den samme isen. Det var ikke mye angst og ingen fremmede mennesker på besøk. Det var bare oss fire. Mamma, pappa, jeg og broren min. Så kom SKOLESTART.
Jeg forberedte meg så godt jeg kunne, med nytt pennal og moteaksepterte klær. Jeg fikk alltid noe nytt til skolestart, og jeg likte å handle det inn med mamma. Det var samme prosedyre hvert år. Noen år var det ny skolesekk også. I fjerdeklasse fikk jeg en i skinn med meier. Da var jeg stor og klar for tyngre bøker. Den rosa fra farmor ble pensjonert. Hun var forøvrig pensjonist og jeg elsket sekken min. Men jeg var stor og ganske stolt der jeg med 550 kroner betalte sekken min i en bokhandel i Lillestrøm by. Storebror var med meg. Men så knøt det seg i magen. Hva om jeg ikke klarte å holde fasaden?
Den nye sekken fikk snart gamle matpakker da jeg ikke klarte å spise dem på skolen, og ikke fikk meg til å kaste dem før det var gått lang tid. Denne adferden vet jeg ikke hva handlet om. Det var funksjonsfall på høyt nivå og hver gang det ble oppdaget, fikk fasaden en skramme. Jeg vil ikke tilbake dit, der jeg stod så usikker og lurte på om klærne mine var kule nok – om JEG var kul nok. Jeg kunne ikke vite om det var noe system mellom riktige klær og å bli akseptert, eller om jeg uansett var feil. Uvissheten strammer i magen. Jeg trekker den inn. Jeg er tynn nok til at den gjør det av seg selv og jeg går tilbake til min virkelighet, der tynn betyr «tar liten plass». Her er jeg, i uvirkeligheten min.
aspergerinformator.com 
Jeg grudde meg alltid til skolestart på barne og ungdomsskolen for da var det tilbake til en klasse hvor jeg var usynlig.. iallefall for dem. Jeg var ikke akseptert fordi jeg ikke var som dem, nå i voksen alder vet jeg hvorfor jeg skilte meg såpass mye ut, jeg hadde Aspergers da som nå. Videregående derimot var det annerledes, jeg gikk på en spesialskole hvor jeg hadde venner så da var det godt når ferien var over.
LikerLikt av 2 personer
Leste et sted at det ble flere som ble diagnosert med Asperger nå enn før. Kanskje på grunn av skolen. Før satt man bare ved hver sin pult, nå er det blitt mer gruppearbeid. Og det kan bli for masete for elever med Aspergers.
LikerLikt av 1 person