Endelig helg?

Er du en av de som har jobbet hele uka og gleder deg til helga? Jeg gruer meg. Helg betyr rutinebrudd og stillstand. Det vanskeligste i hverdagen og helgene og for ikke å snakke om helligdagene, med Asperger syndrom, er når ting ikke skjer som planlagt. I går måtte pappa forskyve besøket av meg med en time. Det låste seg for meg. Jeg visste ikke om jeg klarte besøk likevel. Denne tvilen, og å skulle ta valg, stresset meg. Besøk eller ikke? Jeg ble rådvill. Han kom av seg selv, jeg unngikk å svare eller forholde meg til klokka. Da han gikk, var jeg utmattet. Jeg hadde enda ikke tatt valget og så var det forbi. Noen eier tiden min. Jeg ser desperat på klokka. Den er snart tre, synonymt med vaktskifte og bloggpost.

Jeg inviterer til none profit fotoutstilling på Kafé Årstidene på Gaustad sykehus. Bildene ble hengt opp i dag! Mer info om åpningstider kommer. Modellene er dukker og dukkemakerne er selvsagt opplyste og opplyst om. Jeg lyser av spenning. Jeg klarer ikke å slappe av. Og det er helg så jeg må skru ned tempoet noen hakk. Helg er uten legen å snakke med. Doktor, doktor jeg har vondt inni meg må vente til mandag. Kommer du tilbake?

Jeg har separasjonsangst i form av at jeg tror, hele tiden, at jeg kommer til å bli forlatt. Angsten min er også generell der jeg kjenner på en konstant redsel og uro. Jeg får aldri fred, selv om vi tar helg. Helgen er bare enda mer angstfylt. Kan du tenke deg noe verre da, enn å bli bedt om å ha god helg? Jeg tar det bokstavelig og klarer ikke leve opp til den hyggelige hilsningen, og jeg ender opp med å føle meg misforstått og feilplassert i samfunnet. Her er jeg.