Sannheten – i et langt glimt

Jeg sier sannheten, også i denne bloggen. Ikke nok med at jeg vil gjøre ting i mine rutiner, jeg har også meninger om dem som tramper inn i mine rigide dager. Det er søndag og jeg går gjennom dagen. Jeg sender et langt innlegg ut i verdensveven nå. Vil du lese? Sannheten, i likhet med rutineavhengigheten, gjør meg ikke populær. (Men det som gjør meg populær, er dagens reklameannonser! Jeg har lest dem.)

Jeg sier etter mine forsøk på smalltalk, at du lukter krydder (altså at du har vond ånde). Jeg sier «Har du klipt deg?» uten nødvendigvis å si at du ble fin etterpå. Jeg blir bare veltet over at du har klipt deg, så det er det jeg kommenterer. Dette er naturlig for meg. Det glipper ut før jeg rekker å putte inn tilleggsord som gjør inntrykkene mine til hyggelige uttrykk.

Det er mange med Asperger syndrom som synes det er vanskelig å lyve og å pakke ting inn. Jeg visste det ikke da jeg var liten, men jeg skjønner nå hvorfor det var så vondt for meg å fortelle falsk sannhet. Men for å passe inn i samfunnet, levde jeg på mange løgner. Jeg levde et vondt liv.

Jeg husker en episode der Cocker spanielen min hadde bitt ei jente i fingeren. Jeg sa rett ut på skolen at jeg ikke ville hunden min skulle avlives. Mamma reagerte da jeg sa det hjemme. Jeg skulle ikke sette andre barn på den ideen. Jeg formidlet bare min ærlige redsel. Jeg forstod ikke at jeg ikke burde si noe mens jeg gråt i panikk.

Men sagt var sagt. Jeg lærte meg en rytme. Snipp, snipp, sov sov, snipp snipp sov, sa jeg til jeg sovnet hver natt. Jeg var redd så jeg fikk ikke sove uten mantraet mitt. Mange med Asperger syndrom lager seg slike «tvanger»; setninger de må gjenta i det uendelige. Dette er angstkontrollerende i en stor, forvirrende verden. La oss bruke våre strategier og ikke ta dem ifra oss. Vi får det ikke bedre uten.

I disse dager, viste jeg fram et bilde av hvordan det så ut i huset til en venn, for å advare mot å handle av henne. Det er bare ikke sånn man gjør, skjønte jeg på responsen: TAUSHET. Men for meg, var dette livsviktig. Ja, det stod om livet til en dukke.

Der er vi tilbake til mine rutiner: Dukkene. Jeg fotograferer dem, redigerer bildene og deler med dukkeinteresserte og også andre på Facebook. Hver dag deler jeg bilder. Dukkene er følelsene mine. Jeg har ikke alltid ord for følelsene, men jeg har dukker og bilder. Hei, jeg kjenner meg litt trist.

Verden vil bedras. Den vil jeg skal si du er fin på håret, har gjort en god jobb også når du ikke har gjort det, at det går bra med meg når det ikke gjør det, at jeg setter pris på besøket ditt også de gangene jeg føler meg på mars eller jupiter mens vi snakker sammen. Hvorfor? Jeg vil ha svar. Jeg liker ikke retoriske spørsmål, og bruker dem ikke selv.

Hvorfor skal jeg si du er fin på håret? For å være hyggelig, såklart, men jeg trenger ikke å føle meg som et hyggeligere menneske. Jeg vil bare være meg. Jeg har mer enn nok med det og strever veldig hver eneste dag med å være til, helt enkelt.