Jeg står opp, går ut i rommet, setter meg i stolen, munnen som snakker, alt dette til det ikke er mer igjen av meg. Vi skal alle dø. Men jeg rekker visst å skrive først, for noen har valgt å holde liv i meg.
Havregrynsposen har avtrykket etter en hånd. Brettet har plasttallerken og pappkopper. Hva mer trenger vi? Vann. Jeg går over bekken etter vann, de uforståelige omveiene til livet ikke er her mer. Altså, vi må gå sammen til badet for å hente vann fordi jeg ikke stoler på at personalet tar kaloriløst vann til havregrynet mitt.
En morgen i helga, da jeg lå og sov som dukke-Lise, drømte jeg at jeg flyttet inn i en knøttliten hybel som lå helt nede ved sjøkanten. Er det slik jeg skal dø? Ut fra 8 kvadratmeter og ned på havbunnen? Bare blod og vann, blod og vann.
Jeg lurer på hvorfor hodet jobber så intenst med dette om natta eller i søvne senere på dagen, men jeg tror jeg har svaret. Jeg lever på lånt tid og er ressurskrevende. De vet å fortelle meg det, de som jobber med meg. Jeg vet å trekke det til meg. Slik snakker vi av og til på samme nivå.
Andre ganger, er nivåene våre svært ulike. Du mente ikke at jeg skulle vært død som jeg tolket ordene dine til å bety. Derfor sitter vi her og ser på hverandre. Du har et vakkert smil og vennskapelige øyne.
Du er en omsorgsperson. Jeg må lære meg å stole på deg, omigjen. Mange med Asperger syndrom synes det er vanskelig å oppnå tillit, for folk er ikke så sanne som oss. De bruker fraser og forventer at vi intelligente menneskene skal forstå og nikke og smile. Jeg ler, for jeg hører nå hvor unaturlig din «Ha en fin ettermiddag» kjennes for meg. Likevel er jeg i ettermiddagen vår, helt til det ikke er mer igjen av den, samværet vårt, meg.
aspergerinformator.com 
Mange ganger vitner bloggene dine om STYRKE, Helene. Du skaper dessuten sterke bilder i hodet mitt, og jeg tenker på hva som får oss til tolke inntrykk slik som vi gjør, – helt forskjellig fra person til person. Arveegenskaper, gener fra forfedrene. Vår medbrakte håndbagasje, – den som Inger Hagerup skrev så vakkert om. Men også et hav av opplevelser og erfaringer, alt som fyller tidslinja vår. Mye tilfeldig, helt utenfor egen kontroll. Alt som presses ned i formen og blir til et helt unikt menneske……
LikerLikt av 1 person
Jeg klemmer deg hardt, men på avstand, og håper du kan føle mitt ønske om å gi deg «noe». Jeg vet du ikke liker så godt fysisk kontakt, og det er det jeg sliter mest med som kjærlig mor, med to ungdom med Asperger, å ikke klemme for hardt ❤️
Ja vakre Helene, vi skal alle dø – men jeg håper av hele mitt hjerte at du, og min datter, får oppleve gleden med livet i mange år. Du gleder mennesker med dine flotte bilder, din brennende interesse for dukker og dukkesamlingen din. Du har så mye å gi, hver dag på bloggen din🌸 Klemmer deg hardt, som en myk sommervind som så vidt stryker deg over kinnet, og håper det kan viske bort litt av drømmen om blod og vann – for en liten stund.
LikerLikt av 1 person
Tusen tall. Jeg tar i,to den klemmen. Jeg kjente omsorgen gjennom skjermen.
LikerLiker
Å bo på sykehus er strevsomt. Jeg kjenner på smerten din. Jeg tror jeg har vært der du er nå. Man blir så sliten av å kjempe mot seg selv og sin egen frykt for mat, og at en selv skal forandres, mot tankene og det kaoset på innsiden som visstnok kalles følelser. I tillegg skal en forholde seg til skiftende personal, andre pasienter, «etter skjema», avtaler som ikke ble noe av likevel, ensomheten når du ikke har kjente på en vakt, når tilsynet på natten ikke er stille nok, leger med bråkete stilletthæler, og mye mer. Alt dette ligger som en murstein på toppen av alt det andre du skal greie å løfte. Men med tid og styrke vil du kanskje se at du greier å løfte mer og mer? Blir sterkere, ikke på alt men på noen områder. Har du kosedyr? De gir gode klemmer, noe å knuge fast ved for trygghet og trøst. Et fjes en kan lese, for det står stille.
Uansett sender jeg tankeklemmer fra Trondheim ❤️
LikerLikt av 1 person