Vennskap

Jeg setter meg ned, skrur på Macen og sjekker inn på Facebook. Jeg leser i epost-boksen. Er det noe der, fra en venn? Jeg er ikke en enstøing, jeg har venner jeg også. Det er bare enklere å være alene av og til og sitte med Macen sin å skrivesnakke. For meg med Asperger syndrom er skriftspråket tydeligere enn ansiktsuttrykk.

Det betyr ikke at jeg ikke ønsker kontakt med deg. Så du skal vite det, skriver jeg til deg, en e-post adressert deg og kanskje et «hei» på Facebook. Da vet du jeg er her for deg. Jeg håper du skjønner? Jeg skjønner når jeg får e-post. Jeg legger to og to sammen. Det er enkel matematikk. Du skriver hei, jeg svarer hei. Vi snakker om det samme.

Nevrotypiske synes det virkelige livet er viktigere enn det som skjer på nett og skjerm. Det er bare det at jeg ofte ikke klarer det virkelige livet. Internett blir en middelvei jeg velger meg. Jeg og Asperger-psykologen har snakket om å finne den gyldne middelvei. Jeg trenger ikke være midt på veien! Jeg får lov å ligge i bussfila.

Jeg visualiserer og han fortsetter å hjelpe meg. Det er en 8-felts motorvei, sier han. Jeg drar til Tyskland. Jeg har god bildehukommelse og husker motorveiene der for 17 år siden. Til høyre lå de som kjørte saktest, nemlig campingvognene. Jeg blir ei campingvogn med medbrakt mat, den faste maten hver dag. Vil du være med meg på tur? Jeg har havregryn. Det er penger det også. Du slipper å bruke dem på bensinstasjonsmat. Venner deler på godene. Det har jeg lært.

Vi reiser videre, sammen, i Internettet. Vi googler og finner tilbud, matoppskrifter, dukker og klær og andre ting som du også er opptatt av. Vi deler et samlingspunkt. Husk spørrerunden. Takk for at du er vennen min. Fortsettelse følger.