Ja, du leste riktig. Det verste med heimkunnskapen, var hvitløkspulveret de andre elevene krydret meg med. Skulle de spise meg eller vise meg vemmelsen? Klart jeg var ekkel. Klart jeg skulle lukte. Jeg og mange med Asperger syndrom er fintfølende og sensitive. Ketchup kunne gjøre vondt å spise. Jeg ble krydret med hvitløkspulver.
Læreren? Hun gjorde ingenting. Hun må ha sett det, men lot alt gå. Hun trodde det var meg det var noe feil på. Det var det hun rapporterte. «Eleven innrømmer ikke egne feil,» skrev hun til klassestyrer. Jeg ble krydret med hvitløkspulver.
Gang på gang, uke etter uke, kom heimkunnskapstimene. Jeg lagde blomkålhode med ostesaus og bacon i bittesmå, tilmålte biter. Jeg kunne følge en oppskrift! Jeg ble slått, dyttet og ledd av og truet til å ta oppvasken. Jeg ble krydret med hvitløkspulver.
Oppskriftene var steg for steg. Jeg var flink og skilte meg ikke fra hveten. Jeg bakte boller og burritos med hvetemel, melk og vann og gjær. I klasserommet var jeg ikke trygg nok til å være kreativ. Jeg holdt meg til oppskriften, fulgte rekkefølgen og ingrediensenes mengde, mens jeg kanskje ble krydret med hvitløkspulver.
Jeg var malplassert blant resten, skjeløyd og hadde tannregulering – ja, togskinner på tennene! Oppe og nede. Hva forventet jeg meg?! Et samfunn med rom for et leketøy som meg? Jeg lot meg bli leketøy. Skubbet noen borti meg, falt jeg overende og ungdommene, de forvokste barna, smilte og lo. Jeg var noe. Let´s play!
P.S. De krydrer meg ganske sikkert med hvitløkspulver om vi spoler tilbake og jeg liker best KANEL! Play forward og strø sukker på meg. Er jeg søt nok nå?

Mobbing er ALDRI akseptabelt, verken for alspergere eller ikke-alspergere. Lærere og andre voksne SKAL reagere når slikt skjer! Jeg kjenner at jeg blir sint og lei over å lese dette!
LikerLikt av 2 personer
Det heter asperger. Og da har jeg et spørsmål til deg, Eva Nygaard, og det er av ren nysgjerrighet, jeg har lurt på hva det er som får folk til å taste feil når det gjelder asperger? Altså feilstave navnet? Er det fordi man anser at diagnosen ikke eksisterer, eller er det pga andre ting? Det forvirrer meg endel. Eller er det helt tilfeldig, og rent faktisk en feilstaving?
LikerLiker
Selv ble jeg kalt Lynet. Det hadde seg sånn at en voksen dame tvang meg til å ta et skihopp i en lynvingedrakt som mor hadde laget til meg, det var skikarneval på skolen, og man fikk et prikk-poeng for hver øvelse man gjennomgikk. For å få prikken, måtte jeg ta skihoppet, men jeg hadde aldri hoppet på ski før, så jeg trynet skikkelig. Etter det så var det Lynet eller Lynvingen jeg gikk innunder. Og jeg hatet navnet, og jeg hatet forsamlinger foran kiosken, det skapte angst hos meg. Senere ble det slik at jeg unngikk butikker i nærområdet, og fremdeles er det slik at jeg har mindre angst jo lenger hjemmefra jeg kommer.
LikerLikt av 1 person
Jeg likte heller ikke samlingene rundt butikken og ungdomsklubben. Jeg hørte ikke til der, og kjente blikkene.
LikerLiker
For meg var det litt mer enn bare blikk, sånn som jeg husker det, det falt endel kommentarer, også, jeg tror folk oppfattet meg som nokså treg og rar, og det gjør de nok kanskje ennå. 🙂 Vel, men sånn er jeg bare. 🙂
LikerLiker
Jeg skjønner! Jeg tror de snakket, men ikke så høyt. Det var uoversiktlig og truende. Jeg er fortsatt redd for ungdommer! De satte sine spor.
LikerLiker
Og jeg skulle ønske jeg kunne vært der og krydret deg med sukker og kanel i stedet, eller aller best, la deg være akkurat sånn som du er, for du er søt, vennlig, snill og sterk, og sånn som du skal være. Du har noen utfordringer å ta tak i, men du er sånn som du skal være, sånn som jeg har oppfattet deg; en kreativ, vennlig sjel.
LikerLikt av 1 person
Tusen takk Hanne Kari! Jeg tar gjerne litt kanel, og er glad du syns jeg er søt nok.
LikerLikt av 1 person
Jeg får visst skrivelyst av å lese bloggen din. 🙂 Apropo heimkunnskap. Vår lærerinne var av det svært gammeldagse slaget, hun var nesten pensjonert, og var opptatt av klasseskiller, så da min bror kom til hennes undervisning, så ble han gullunge, noe han ikke ville være, så han saboterte faget nokså grundig. I hennes klasse var det dessuten slik at alle gutteelever startet med dårlige karakterer, unntatt broren min, fordi han var fra gård og var odelsgutt. Men han endte opp med en G, av ren trass. Så da JEG ankom, med samme etternavn, så fikk jeg G først, og måtte arbeide meg opp til Meget Godt i karakter. 🙂
LikerLikt av 1 person
Bra jeg inspirerer til å skrive. Jeg liker å lese kommentarene dine. De er godt krydder, som kanel de også 🙂
LikerLikt av 1 person
Må få lov til å svare Hannekari: Du trenger ikke reagere så voldsomt på denne skrivefeilen min. Om du har fulgt bloggen til Helene en stund, så vil du kanskje ha fått med deg at jeg har kommentert ganske mye. Og dette er første gang jeg har skrevet asperger på feil måte. Ikke fordi jeg ikke vet bedre, ikke bevisst (-hvorfor i all verden skulle noen gjøre det, forresten?), men rett og slett fordi fingrene for en gangs skyld har feiltastet. Og TO ganger i samme kommentar, – oddsen for at det skulle skje må være forsvinnende liten. Så slapp av, det ligger ikke noen form for grums bakom. Jeg er vanligvis god når det gjelder rettskriving!
LikerLikt av 2 personer
Jeg skjønte det ikke var meningen, og dessuten er det rom for skrivefeil i bloggen min! Bare fortsett å skrive du Eva. Du kommenterer så fint så!
LikerLikt av 1 person
Jeg har ikke reagert så sterkt på det, jeg har bare lurt på hvorfor. 🙂 Det har bare hendt så ofte, at folk feilstaver asperger, så jeg har lurt på hvorfor, og om det ligger ett eller annet bak det. Og jeg har satt pris på kommentarene dine. Det er akkurat som jeg skrev, jeg ble nysgjerrig på om det kunne være en eller annen grunn til det. 🙂
LikerLikt av 1 person
Og skriv med så mange stavefeil du bare lyster, du. 🙂 For en god del år siden så var jeg nok litt opphengt i skrivefeil, faktisk så RETTET jeg et brev som kom fra tanta mi i USA, med rød strek under hver feil. Det ble ikke tatt ille opp, mora mi lo av det, tanta mi likeså, for de vet det ikke var vondt ment i fra min side. Siden har jeg ikke vært så opptatt av det, TROR jeg, da. 🙂 Tanta mi har siden flyttet hjem igjen til gode gamle Norge. 🙂
LikerLikt av 1 person