Hukommelse – et privat memory

Jeg husker deg. Du satt på akuttpsykiatrisk sammen med meg, drakk en tomatsuppe og sa at såpass skulle du greie, du gav deg ikke SÅ lett, sa du. Jeg satt med sondeernæringen min. Du løftet opp garnnøstet til meg hver gang det falt på gulvet. Det falt ned i ny og ned. Du syntes synd på meg og sa mange ganger: «Du trenger det» når jeg tittet trist og redd opp på sondefóringen som tikket seg inn i kroppen min.

Jeg strikket tøfler du kunne gå i, hvis du var her enda. Du havnet på en friskere avdeling og vi to fine, sarte sjelene mistet hverandre. Jeg har lett etter deg etterpå, men du er ikke noe sted. Om du kom til himmelen, fikk den en ny engel eller stjerne. Men jeg håper du lever. Du var liv laga. Akkurat som med mennesker med Asperger syndrom, var det noe spesielt med deg som var bare deg. Det var en fintfølelse. Vi med Asperger er ofte sensitive. Det var du også, og varsomt tok du del i livet mitt.

Jeg har en brilliant hukommelse, særlig langtidshukommelsen. Korttid kan jeg slite med. Jeg glemmer hvem som er sammen med meg i dag. De teller ikke. Men du, på akuttpsykiatrisk i 2007, du teller. Og jeg teller metere med garn jeg ikke får ha strikkepinner til. Men jeg VIL skape! Gi meg en heklenål. Mange med Asperger syndrom er kreative. Jeg griper etter kameraet og lager kunst.

Det er lørdag. Jeg husker Stratos og Stjernemix og voksne med ett glass vin. Det må være 17 år siden. Jeg tenker lykkelig tilbake, men snur og tenker fram. Det er jo fram jeg skal, sant? Det er stadig noen som dytter og trekker i meg. Jeg må slutte å skade meg og begynne å spise normalt. Jeg må bare være en annen (enn) meg. Voksen.

Noen ganger tror jeg på dem; disse menneskene som forventer av en ressurssterk sjel og det er fryktelig vondt å ikke leve opp til forventingene deres. Men så kjenner jeg beltene rundt håndleddene, skadetrangen, angsten, frykten, selvhatet; alt. Jeg tenker på deg. Skjønner du? Jeg tror det. Plukk opp nøstet mitt. (Jeg er et nøste.) Har du katt som kan male i fanget, leke med garnet og bare være til med oss? Jeg trenger det og ei natt uten drømmer i, helt forventningsløs. Jeg trenger rom til oss.

tuesday13memoryBilde: Irrealdoll-dukker.

Advertisements

5 thoughts on “Hukommelse – et privat memory

  1. Jeg ser deg for meg igjen. Garnøstet ditt, som ruller avsted, – for så varsomt å bli lagt i fanget ditt igjen. Nærhet mellom dere to som begge var i en vanskelig situasjon. Sårt og vart på samme tid. Takk igjen, for at du deler!

    Lik

  2. Takk for at du deler hendelser med oss, Helene..
    Takk for at du deler dine ord.
    Jeg ser de er skrevet med kjærlighet.
    Nestekjærlighet og ekte følelser.

    Jeg føler jeg blir bedre og bedre kjent med deg,
    for hver side jeg leser i boka di,
    og hvert innlegg du deler i bloggen din!

    Du er et sterkt menneske, med en sår sjel.
    Sensitivitet og detaljer.
    Du skriver «Jeg VIL skape!»
    Og du skaper, Helene!
    Du skaper magi hver gang du skriver og forteller!
    Du viser hvor du vil- hva du mener!
    Og det er så godt å vite.

    Jeg gir deg rom.
    Rom til å tenke, rom til å snakke.
    Rom til å gråte.
    Rom til å være deg.

    Og du vet du kan fortelle meg om jeg åpner døra for raskt,
    eller at du ikke liker at jeg kikker inn i vunduet.

    Jeg er glad i deg, Helene!
    Du trenger å vite det.
    For det er jeg.

    Takk for at du også har rom til meg.
    Rom til oss, som leser ordene dine Uttrykksikonet heart

    Klem

    Likt av 1 person

  3. Det er flott å lese tankene dine. Du er en sterk sjel, det er vi nødt til å være, tror jeg, mer enn kanskje andre må. Noen ganger tror jeg, ihvertfall selv, at jeg blir sammenliknet med nevrotypiske, og faller grusomt igjennom, jeg blir funnet for lett. Mens jeg er en altfor følsom sjel, og jeg tror du er en tvillingsjel, på sett og vis, selv om våre utfordringer kan være litt forskjellige. Her en snutt som jeg syns er fin:

    Og et dikt jeg har skrevet for ei lang stund siden. Det er ikke riktig så optimistisk, kanskje, men jeg tror det forholder seg slik i mitt tilfelle.

    Trofast er den, angsten brå
    frykten kan jeg stole på.
    den svikter meg dessverre ei
    på skammen kan den støtte seg.

    Forhatte, mektige, iherdige svenn,
    min allerhelvetes følgesvenn
    formet meg igjennom barneår
    som ga meg ett og annet sår.

    Fryser meg til stolen fast
    jeg får visst ingen rast.
    For mange kan den synes sær
    -er det så kun en byrde jeg er.

    Den styrker seg på svake trekk
    byr på bekymring stadig vekk
    Den skaper kroppens smerter
    lener seg på kalde hjerter

    Følger meg i snø og regn
    får meg nesten ned i segn.
    -Fotfølger meg nok fortsatt slik
    på stien min frem til himmelrik

    Da trekker den, først, det korte strå
    tilbake i kulde og frost må den stå.

    — Hanne-Kari Havik

    Og et dikt om autisme:

    En avviker

    Der var jorden. Snurrende og snurrende.
    Stjernene trakk seg tilbake, som om
    de ikke fant feil med noe.

    Fugler fløy forbi hele morgenen.
    Himmelen lyste opp,
    fra jordens snurring og snurring.

    Hendene mine viftet. Som vanlig.
    Fuglene visste at jeg var autistisk,
    men fant ikke feil med noe.

    Menn og kvinner stirret på nikkingen min,
    og stemplet meg raskt som en avviker.
    En avviker som snurret og snurret.

    Og så var jeg vinden som blåste!
    Så noen trikset mitt?
    Jeg fant ikke feil med noe.

    Et sted vokste et ønske frem
    – kanskje fra mellom mine leende lepper.
    Hvorfor stoppe snurringen og snurringen,
    når rett kan bli funnet med alt?

    — Mukhopadyay 2010

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s