Ufri i kreative fag og i dagen i dag

Jeg likte ikke sløyd. Jeg nærmest svevde i rommet og klarte ikke å jobbe. Det var alt for fritt og fullt av lyder og inntrykk. Jeg forsøkte å gjøre konkrete oppgaver og gjøre det som ble forventet av meg og alle de andre. Jeg er intelligent og kan utføre oppgaver perfekt, men dette, dette var noe helt annet. Jeg skulle være kreativ på kommando, med tilskuere.

Jeg var ikke trygg nok i meg selv til å være kreativ. I tillegg ville noen plage meg. Hei, stopp, jeg holder det ikke ut!  Jeg vil forsvinne i mengden. Men i stedet ble jeg midtpunkt for hendelser som burde vært unngått, som den gang da, la oss kalle han Tor, plasserte planken med limpistollim på hånden min og pådro meg et brannsår.

Jeg var ikke trygg nok i meg selv til å si fra. Jeg fikk en infeksjon i såret. Det gjorde meg  ikke noe, men var et bevis på at jeg ikke fungerte i mengden, og det var vondt å innrømme så jeg gjorde ikke det. Jeg sa at det var et uhell i sløyden til de hjemme. De ville ta meg til legevakta. Jeg sa det gikk bra (uten). Det gikk bra til slutt. Arret er svakt og fortiden blekner.

Sløydtimene var som et bur. Jeg ble satt inni buret til å lage en ring i metall eller snekre noe i et gruppearbeid. Det falt seg ikke naturlig for meg å samarbeide om byggverket. Jeg ville styre selv eller gå i ett med veggene. Jeg var i glass og ramme og passet virkelig ikke inn i det. Jeg gikk inn i en boble og var relativt stille, utad. I dag er også en sånn dag jeg vil gå i ett med veggene men er midtpunkt i behandlingsmøtet. Skjønner du tegningen? Jeg får ikke til å forsvinne!

Inni meg, boblet og bobler det kraftig. Samtidig som en tomhet dominerer innvendig, da og nå. Jeg ville ikke og kunne ikke skape på kommando, jeg hadde ikke noe inni meg som kunne komme ut. Jeg bare satt i buret mitt som varte i 45 minutter av gangen, før det slitsomme friminuttet der jeg lot som jeg hadde venner kom. Folk snakket om fester i helgene og alt jeg ikke skulle være med på. I dag, mens møtet var, det også 45 minutter langt, lekte jeg med bildene mine men var ikke trygg nok i meg selv til å redigere de kreativt. Les: Jeg vil hjem.

P.S. Jeg nærmer meg en meltdown.

Reklamer

7 kommentarer om “Ufri i kreative fag og i dagen i dag

  1. Ja. Jeg kjenner igjen de følelsene. Jeg var på vei til en skikkelig smell her i sommer. Men på egenhånd gjorde jeg det forbudte og økte doseringen på den ene medisinen min. I løpet av to dager kjente jeg at jeg klatret meg opp fra stupet igjen. Det gjør så jæskla vondt å være i nedoverbakken. Men det var jo bare flaks som gjorde at jeg i det hele tatt fikk den medisinen og flaks som gjorde at jeg skjønte at jeg kunne prøve å øke doseringen.
    Nå må jeg bare se om effekten varer og så be legen om ny resept.

    Liker

  2. Ja, jeg forstår at det er vondt og tungt å vite at du er på vei «nedover bakken», – samtidig som du ikke klarer å stoppe eller snu prosessen.Da må du jo bare bli med og ta smellet som du vet kommer.
    – Snakker du med legen om slikt, Helene? Finnes det hjelp å få? F.eks. medisin, som «Humanitysdarkerside» skriver om?

    Likt av 1 person

      • Det fine med meltdown, er at det går over….noe som ikke er noen trøst, kanskje, når man er oppe i det, men kanskje en hjelp å vite at det går over. Det er ihvertfall den tanken jeg kan klynge meg til, hvis det stormer inni huet mitt. Håper på en bedre dag for deg i morgen. Klem.

        Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s