Standby stress

Jeg blir lett forstyrret. Jeg trenger å spise, sove, hvile, «leke» med bildene mine. Når jeg blir forstyrret i dette, noe jeg blir hver dag, hele tiden, får jeg en stresset tilværelse. Jeg er alltid i beredskap. Noen vil meg noe, eller vil noen andre noe. Jeg hører når de snakker til hverandre og analyserer om det kan handle om meg.

Selv når ingen forstyrrer meg, er jeg stresset for hva som skal komme, som ved vaktskiftene. Jeg vet aldri hvem som kommer på jobb og skal være sammen med meg. Jeg vet ikke hvordan det blir eller hvordan jeg skal forholde meg. Jeg vet rett og slett ikke opp eller ned. Jeg står på hodet for å være slik andre mennesker forventer. Men det er nettopp det jeg gjør: Står på hodet til jeg stuper.

Stupet er brått og brutalt. Se for deg en klippe. Den er legen og de som samarbeider med meg. Så blir en av dem syke, slipper taket et øyeblikk og jeg velter og faller. Jeg ser livet passere i revy. Er det rart at jeg stresser da? Jeg synes ikke det. Men du forventer at jeg skal klare forandringer og endringer. Du vil ha meg fleksibel i tanker og adferd og følelser. Jeg må jo tåle såpass! Ikke sant? Du trodde kanskje jeg skulle vokse fra det.

Jeg gjentar: Det passet ikke at han ble syk. For deg, er dette tomme ord, meningsløse, noe man ikke kan gjøre noe med. Fra eller til, han var hjemme med sykt barn. For meg, er ordene krisen jeg står i og jeg leter etter min egen kropp fordi jeg ikke vet hvem jeg er uten nettverket mitt. Billett merk. Dypt savnet skriver jeg og søker etter meg selv i mylderet av mennesker. Tenk deg et land uten kart, som du aldri har vært i før, der du ikke kan språket. Når du snakker, ser alle rart på deg. Jeg gjentar: Tomme ord.

IMG_3185

Advertisements

14 thoughts on “Standby stress

  1. Hei
    En mor jeg kjenner mistet 2 barn i ulykke. Hun fikk stor sorg, gikk i sorggrupper og snakket om sorgen og tapet av barna. Tilværelsen ble oppslukt av tap og savn. Alle spesielle dager de ikke var der ble det ett fokus. Noe som er helt naturlig. Utfordringen ble at hun ikke kom seg videre og ut av det, hun begynte etterhvert å dyrke sorgen og savnet. Det ble grupper på grupper med felles trøst. 5 år etter var julen uten barna fortsatt hovedfokus.
    Fotfestet glipper i livet, men vi fortjener alle å ta imot hjelp og sette beina under oss igjen. Du skriver flott om utfordringer med Asberger (noe jeg kjenner godt til), men det glipper også over til å bli noe mer. Jeg vil gi deg ett lite råd: Du er så uendelig mye mer enn en diagnose, ikke la det bli din identitet. Ikke dyrk den som om det er hele deg, den er bare en liten del av ett helt flott menneske.

    Lik

    • Selvsagt er jeg ikke Asperger. Jeg er en hel person, som kan opplyse om hvordan asperger er for meg fordi jeg nettopp er et helt menneske. Jeg har valgt å holde bloggen til det som hovedfokus, men dagene mine har mange andre fokus. Ikke bekymre deg!

      Likt av 1 person

  2. Jeg tror at når man har asperger, sånn som du og meg, så er hver dag, fra begynnelse til slutten en opplevelse av å kanskje ikke helt strekke til, noen gang? Kanskje man bare må lære seg å gi litt blaffen i det, på sett og vis? Alf Prøysen har skrevet om det å være menneske blant andre mennesker, om det noen har kalt urørlighetssonen. :

    Lik

  3. Du skriver at du aldri vet hvem som kommer på jobb og hvem som skal være sammen med deg. Er ikke det mulig å gjøre noe med? Lage det mer forutsigbart? Der jeg var innlagt lengst skrev de alltid opp hvem som kom på jobb, både dag, kveld og natt. Om jeg trengte å vite det lenger framover var det bare å spørre.

    Likt av 1 person

    • Det går ikke her, dessverre. Men noen god grunn har vi ikke;) jeg spør ofte for samme dag, og for helgene, men jeg vet sjelden hvem som skal være sammen med meg. Men tanken er god og jeg har prøvd å få vite.

      Lik

  4. Ei vaktliste burde det være mulig å få, – kan ikke skjønne at det kan være et problem. Men sykdom og uforutsette ting kan inntreffe når som helst, og det er vel nettopp da du «velter»? Å skape rammer som er 100 % «sikre», – det er nok ikke mulig, – så lenge det er mennesker det dreier seg om.

    Likt av 2 personer

      • Så utrolig frustrerende! Så dumt at det ikke går an å ordne. Da jeg var innlagt sist, hadde de en stor tavle de skrev opp hvem som var på hvilken vakt og hvem de hadde ansvaret for, om de var på kjøkkenvakt også osv. Jeg studerte den nøye flere gang om dagen, for å si det sånn. :p

        Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s