Å være så god/flink at man blir syk av det

Dagens innlegg må leses om du har god tid og bryr deg. Jeg bryr meg! Derfor laget jeg det.

Jeg er så god til å skrive, samle fakta fra reklameannonsene og fotografere dukkene mine. Jeg elsker Asperger-evnen til å konsentrere seg om detaljer. Jeg er glad! Men: 

Jenter med Asperger og andre høytfungerende autisme-tilstander, har spesielt stor risiko for å få sykdommen depresjon. Det kan være fordi det er vanskelig på den ene siden være godt begavet og på den andre siden ha en betydelig funksjonsnedsettelse.

Dette forstår jeg, for det kjennes som om jeg står med bena på hver sin klippe der stupet, depresjonen, er det trygge i midten. På hver side av depresjonen står sosialt samspill og faglig ferdighet. Spriket er enormt. La meg bruke meg selv som eksempel.

Sosialt hang jeg et hode bak. Da de andre vokste til, begynte jeg å leke. Før husket jeg på huske eller bygget med duplo-klosser. Da jeg vokste til, lekte jeg med yngre venner i nabolaget, for nå var jeg stor nok til å styre leken. I skolegården var jeg mye alene.

out1

Nå kommer jeg stadig i konflikt med andre voksne. Jeg har ikke det samme sosiale språket eller normene. Jeg vet med mitt intellekt, men klarer ikke følge opp emosjonelt.

Jeg var dyktig faglig, selv om jeg ikke klarte å få med meg hva som ble sagt i skoletimene. Det var det jo ingen som visste! De visste ikke at lyden av en blyant kunne forstyrre meg. Jeg begynte min egen skole, med skolebøker i sekken (sammen med gamle matpakker jeg ikke klarte å kvitte meg med) som jeg la på kjøkkenbordet og gjorde skoledagen som lekser. Jeg ble god, bedre enn gjennomsnittet. Mens jeg jobbet, spiste jeg yoghurt og kiwi, grønn med skje, før min andre tendens ble fremtredende: Spiseforstyrrelsen.

Tegn på ASD overses
ofte hos jenter, fordi vi er faglig sterke og gode på å imitere, og/eller forveksles med spiseforstyrrelse, depresjon og andre problemer som isolasjon, søvnforstyrrelser, personlighetsforstyrrelser, mistrivsel, OCD (tvang).

Jeg er vekslet om! Jeg har Anoreksia Nevrosa, har blitt diagnostisert med alvorlig depressiv episode, borderline og andre psykiatriske diagnoser fra 2004 og fram til 2014. Vi risikerer å bli feilbehandlet når Asperger syndrom ikke fanges opp. De trodde et øyeblikk jeg var psykotisk, som jeg ikke er. Det er ikke lett å bli klok på Aspergere før man vet at dem er det!

Nå har jeg tre diagnoser, den ene er Asperger syndrom. Det er ingen sykdom man blir frisk av, men en funksjonshemning. De andre diagnosene, har forbedrings-prognose, men jeg har de mye på grunn av min funksjonsnedsetting så kanskje følger de meg trofast livet ut. Gi meg hånda di venn; jeg famler i mørket og vil lede deg trygt gjennom innlegget mitt.

Jeg jobber meg å leve sammen med Aspergeren i meg. for det er det jeg må, til syvende og sist. Jeg trenger ikke være den, men jeg må leve sammen med den. Det er plass til oss begge. Det er som jeg har sagt før, å gå med en fot. Man må fortsette å hinke! Jeg hinker og bruker styrkene mine som krykker. Er det ikke flott?

Det er godt å ha en sjette sans, en spesiell styrke! Kall det en super-power. Jeg merker hvordan du har det, utfra et eller annet ubeskrivelig i rommet eller telefonstemmen! Ingen skjønte at andres emosjonelle tilstand kunne påvirke meg, før de leste det i en bok om nettopp Asperger syndrom.

out8

Selvsagt er det slitsomt å føle hvordan andre har det, men å fange opp emosjoner er også interessant og gjør meg til en bedre venn enn jeg ville vært uten denne ferdigheten. Jeg speiler meg i andres liv for å forstå dem bedre, men finner meg selv stadig i sølepytten. Jeg faller.

Jeg, og mange med Asperger syndrom, sliter med å holde på venner, så det er godt å ha noen antenner i et vennskap. Med emosjons-følsomheten min står jeg ikke  på bar bakke. Snart kommer snøen. Slik assosierer jeg meg gjennom dagene, ukene og livet.

out7

Imens legger regnet seg på netthinnen og jeg kjenner på et friskt vindpust, setter meg opp igjen og prøver å være den vennen du ønsket deg. Jeg trenger å vite at du fortsetter å komme til bloggen min. Der er vi venner. Jeg trenger venner. Hei, jeg bryr meg! Om deg, samfunnet og mennesker som lever normalt eller vanskelig. Det er et rom for alle i store hus (les: kroppen min. Beklager den ikke er enda større).

P.S  Jeg har en venn inni meg. Les: I en sølepytt er jeg aldri alene om man ser fra mitt perspektiv. Man reflekteres og blir to, stykkevis og delt og dobbelt opp. Hopp!

Advertisements

14 thoughts on “Å være så god/flink at man blir syk av det

  1. Jeg fortsetter å komme til bloggen din! Fint og følge deg. Selv om det blir på en annen måte enn før. Jeg husker deg jo som du var sist jeg traff deg. Og de minnene er gode for meg 🙂

    Likt av 1 person

  2. Så utrolig fint å lese om skolegangen din, selv om den nok var vanskelig. Jeg vet at min skolegang var nettopp det, vanskelig. Ikke timene, for jeg var skoleflink og likte å lære, og det liker jeg fremdeles. Livet er en læringsprosess. Fint å lese om den, fordi jeg kjenner meg igjen også der. Selv brettet jeg papirbåter, så små som jeg kunne få de, etter mønster fra apen Nils i en barnebok.

    Apen Nils fantes det mange bøker om, syns å huske det var en serie med historier om ham. Jeg var svært ensom på barneskolen, utenfor alt og alle, såpass ensom at da jeg havnet i ei trafikkulykke (påkjørsel) som 12-åring, så syntes jeg det var fint at folk la merke til meg, for de så jo bandasjen i bakhuet mitt, jeg fikk 3 sting, og kom sånn sett svært så heldig ut av den ulykken, bilen streifet meg bare såvidt. Alle strømmet til for å spørre hva det var som hadde skjedd meg.

    Ellers fikk min mor høre at jeg var motorisk klossete, det fikk hun høre av pptjenesten, og det var det eneste de la merke til, også, den gangen. Det fantes andre ting som de kanskje burde ha lagt merke til, men skolesystemet fungerte litt annerledes den gangen enn både når du gikk på skolen, og hvordan det fungerer nå. Kravene til sosial fungering har gått betraktelig opp. Ønsker deg en flott dag. 🙂

    Likt av 1 person

  3. Hei
    syns det er utrolig fasinerende å lese bloggen din. Jeg kjenner meg igjen særlig det du skriver nå om det å vere flink. Jeg fikk diagnosen min i en alder av 32 år og kjenner at ting endelig har begynt å falle på plass, men fortiden henger ved som en klo som ikke slipper tak. Å vere «flink pike» hele oppveksten gjør noe med en og man blir aldri seg selv og man låser seg fast i et mønster som etterhvert ødelegger en.
    Håper du fortsetter å skrive for verden trenger oss Asbergere:)

    Likt av 2 personer

  4. Jeg hadde mye vondt i magen som liten (og i tillegg lot jeg som om jeg hadde det andre ganger jeg ikke ville på skolen), og da fikk jeg være hjemme og gjøre skolearbeidet der. Det var det beste. Det var synd, også av andre grunner enn de åpenbare, at jeg ble mobbet på skolen, for jeg ville fortsatt hatt skolevegring om det ikke hadde vært slik, og kanskje ville jeg derfor blitt fanget opp før.

    Likt av 1 person

    • Jeg hadde ikke skolevegring, men så var mye annerledes den gang….(nå føler jeg meg virkelig som ei gammel dame som uttaler seg om dengang da jeg var ung etc etc, men jeg er tross alt bare 48 år gammel). Men jeg begynte på skolen i 1974, og de eneste gangene jeg var borte fra skolen var hvis jeg hadde en av barnesykdommene.

      Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s