Unnskyld er for meg både veldig lett og veldig vanskelig. Det er lett å si unnskyld når jeg tror jeg har gjort noe feil og ønsker at den andre personen skal si at det er greit og ikke noe å si unnskyld for.
Det er vanskelig å si unnskyld når jeg føler at de andre burde si unnskyld til meg og/eller jeg ikke skjønner hva galt jeg har gjort, om noe i det hele tatt. Jeg kan oppleve at jeg har vært ærlig, og da føles det vondt at du blir sint på meg. Jeg blir sint tilbake!
Barnslig? Kanskje. Det er diskrepansen mellom intellektet og emosjonene. De er ikke på samme bølge! Vi surfer, men er ikke på samme nivå (les: topp og bunn). Mange med Asperger syndrom er intelligente og mangler samtidig evnen til å føle voksent i ulike sosiale sammenhenger. Vi lar oss tråkke ned av bagateller, som om vi var barn som mistet soft-isen på asfalten og ikke fikk ny.
En god unnskyldning bør inneholde hva som gikk galt, hvilke følelser som ble såret og hva som burde skjedd i stedet.
Men hva når man ikke vet hva annet man kunne gjøre, enn for eksempel å skjelle ut en person eller henge han heller hun ut på Facebook-veggen sin? Jeg har så lett for å gjøre sånt når jeg føler på ubalanse. Det kjennes riktig/rettferdig for meg.
Når jeg føler ubalanse i relasjonen vår, blir det tydeligere for meg at vi ikke er på bølgelengde lenger om jeg gjør noe aktivt. Jeg trenger distansen for at jeg skal føle meg komplett alene. Jeg må vite at jeg er helt alene; se og oppleve at du ikke lenger vil ha noe mer med meg å gjøre. Derfor holder jeg på til du blokkerer meg på Facebook. Er jeg borte for deg nå?
Ubalanse gjør «unnskyld» svært vanskelig. Jeg kan ødelegge (les: miste) vennskap av det, men jeg har lest (jeg er belest) at en feiltakelse ikke betyr at et vennskap går i stykker. Så, er vi venner igjen? Hvis du sier unnskyld og jeg sier det er greit tilbake? Jeg tror nemlig initiativet må komme fra deg for at jeg skal oppleve balansen som jeg trenger så sårt. Jeg blør, mangler plaster og lager søl/kaos rundt meg inntil vi er sammen igjen.
Det handler ikke om å vinne eller tape, ha rett eller galt. Det kan godt hende jeg opptrådte galt, men det betyr ikke at jeg må rette svaret mitt som i matteboka. Jeg er ikke så lett å korrigere og det er lov å være uenige, bare vi ikke lager krig av det. Ok?
Tenk deg en tynn line på sirkus. I vår relasjon, går vi begge på denne linen. Men du har trent og har et medfødt talent til å balansere. Jeg oversetter det til medfødt talent i sosial omgang. Jeg er nybegynner! Men jeg nærmer meg deg på lina og sier: «Det er greit, vi kan være venner igjen.»
Er det unnskyldning nok? Jeg har lest at å tilgi ikke er det samme som å glemme, så vi kan huske episodene våre som tilbakelagte kapitler i en bok. Jeg er glad i bøker for tiden. Les: Jeg er forfatter og vil bli bibliotekar. Til jul ønsker jeg meg en bokhylle.
Illustrasjonsfoto: Jente (dukke laget av Little Rebel og Volks) leser gjennom kapitler og episoder og danner seg et bilde. Vi er i ett.
aspergerinformator.com 