Uten konsekvensberegning

Det er så godt å kjenne på feilene mine, vite at du hater meg, forstå deg godt og samtykke. Det gjør meg både deprimert og glad. Da vet jeg hvor jeg har deg hen og hvordan regnestykket ser ut: Hva har jeg gitt, hva har jeg fått, pluss og minus.

Jeg har en uttalt rettferdighetssans. Jeg kan gå inn i en sak for at begge parter skal få like mye, uten å se konsekvensene av å blande meg inn. De blir nedprioritert, konsekvensene. Jeg tenker ikke over at hvis jeg sier hva jeg føler for å kjenne balanse, kan jeg miste deg. Jeg ser på forholdet vårt som en vektskål. Jeg må fylle oppi min så den blir like full som din.

Rettferdigheten min kan til og med gå inn i og gjelde behandlingen din som psykiatrisk pasient, om du er det. Jeg kan mene at den er rettferdig eller urettferdig. Jeg kan attpåtil hevde at du får mer hjelp enn du fortjener! Kan du tåle en sånn venn? Jeg vet det (jeg) er feil og galt av meg.

Jeg kan ha problemer med å holde på vennskap, for mitt og ditt og balansen mellom det, er viktigere enn vennskapet i seg selv. Jeg setter (venn)skapet der jeg tror det skal stå, men for nevrotypiske mennesker blir det rigid og vanskelig å forholde seg til.

skapet

For dere holder det at klesskapet er på soverommet og yttertøys-skapet i gangen. Jeg må ha mine jakker for seg! Skjønner du illustrasjonen? Du får aldri låne dem, jakkene mine, med mindre jeg får låne noe av deg. Og låner jeg vekk likevel, vil det før eller senere kollidere mellom oss. Tingene mine har jeg en kjærlighet for, og tar du en bit, spiser du hjertet mitt eller tråkker på det.

Bruk airbag og sikkerhetsbelte! Vi er på motorveien og det smeller hardt når vi treffer hverandre i et øyeblikks uoppmerksomhet (les: ubalanse). Hørt om Big Bang-teorien? Jeg lurer på om en ny jordklode kan oppstå. Det hadde vært ganske kult. Da skal jeg bo i Aspien-land, der noen forstår meg.

Skal vi flytte sammen (der)? Jeg er ikke en einstøing, jeg trenger bare litt tilrettelegging og åpenhet. Jeg åpner skapet mitt, så alle hjertene, eh jakkene, synes. Det betyr ikke at du får låne dem. Jeg bare erkjenner, og lar deg se, at vi er i samme (venn)skap et øyeblikk.

Advertisements

3 thoughts on “Uten konsekvensberegning

  1. Jeg kan også kjenne på følelsen at andre kanskje hater meg, men ved nærmere ettertanke så gjør de nok ikke det, det sitter bare litt langt inne at de faktisk skjønner meg. Sånn er det kanskje med deg også? Ha en nydelig dag. 🙂

    Likt av 1 person

  2. Må si at jeg er ikke glad i at andre låner tingene mine i det hele tatt. De er mine, og det føles som andre tar på en del av meg.

    Så den kan jeg faktisk forstå.

    Om jeg nå har forstått deg riktig her.

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s