Det er ikke hver dag. Det er ikke hver dag jeg kjenner meg som åtte år, sitter i senga til venninna mi og spør hvem som er bestevennnen hennes og finner ut at det ikke er meg. Men det var sånn. Det var aldri jeg som var nummer 1. Men hunden min, hun hadde jeg.
Det er ikke hver dag, jeg går tilbake til barndommen og kjenner tårene mine i myk pels. Men det hender. Da er jeg 9 år og sliten av å leve, uten å vite det. Hvilken ni-åring er det? Samtidig som hun smiler, fyller ti og får ny sykkel? Hun stråler. Hun er meg.
Det er ikke hver dag, jeg kjenner på det frydefulle den bursdagen, da jeg satt i bilen med pappa og vi hentet mamma på jobb for å kjøpe sykkel til MEG. En offroad. Hvit, rosa og lilla: Lykke. Men i dag, i dag er alt så nære. Klemmene mine sitter løst. Jeg vil klemme mamma og pappa og broren min, enda jeg ikke er god på kroppskontakt. Flere med Asperger syndrom synes klemmer er vanskelige. Jeg er ikke alene. Jeg har en hund å stryke på.
Det er ikke hver dag, jeg innrømmer hvor glad jeg er i mamma og pappa, og hvor avhengig jeg er av at de er glad i meg enda jeg er voksen. Tro meg, det er de. Hvorfor? Det vet jeg ikke. De passer på hunden min.
Det er ikke hver dag, jeg kunne ønske jeg gikk den veien om igjen. Rett og slett fordi den er for lang. Vi må for langt tilbake. Kanskje til duploklossene. Jeg vil kaste dem i veggen i stedet for å bygge fredfullt, om jeg går om igjen. De rundt meg ville fått oppleve en jente som trengte tilpasning, og som følte frykt og skyld da den ene hunden vår døde. Les: Helene 2,5 år.
Det er ikke hver dag, jeg tenker på at jeg hadde en dachs oppå bleierompa mi, men i dag. Ja, kanskje jeg vil så langt tilbake, til vogna. Jeg er bestevenn med en hund. Voff.
P.S. Det er ikke hver dag, jeg vil dele disse tankene, for jeg gråter ikke over spilt melk. Jeg bare tenker JEG burde vært litt annerledes. Men jeg ER meg. Fra øverst til nederst. Kan du elske meg, som jeg er, slik en hund gjør?
P.S.2. Det er ikke hver dag jeg ber deg om å elske meg. Vil du besvare meg? Voff.
aspergerinformator.com 
❤ ❤ ❤
LikerLikt av 1 person
Er så glad du deler med oss 🙂 Takk ❤
LikerLikt av 1 person
Takk for at jeg har muligheten
LikerLiker
Et sterkt innlegg! Jeg kjenner meg så godt igjen i det. Følelsen av å aldri være nummer 1, der man sitter som en ung jente – og føler seg misforstått og alene.
Du skriver så fint, så ekte – du treffer noe inni meg. Takk for at du skriver!
LikerLikt av 2 personer
Tusen takk for at jeg fikk bety noe i dagen din!!!!
LikerLikt av 2 personer
Du betyr mye i dagen min, du, siden jeg har vært så heldig å oppdage deg og bloggen din. ❤ ❤ ❤
LikerLikt av 1 person
Tusen takk! Setter stor pris på kommentarene dine
LikerLiker
Vet du hva du fikk meg til å tenke på?
Da jeg gikk i barneskolen, og det var gym og det skulle velges lag til «Over floden» eller Kanonball eller whatever. Jeg var som regel aldri den første som ble valgt, men jeg var heller ikke blant de to-tre som nesten bestandig sto igjen til sist, – for ingen ville ha dem på sitt lag. Så sa læreren at «dere kan bli med på det laget der…»
Tenk hvordan de har følt seg…..
Da jeg ble lærer sjøl, lot jeg ALDRI ungene velge lagene, – de var bestemt på forhånd, uten rom for diskusjon. En LITEN sak, men den betyr noe…..
LikerLikt av 2 personer
Jeg var alltid sist eller nest-sist. Ensomheten var stor men gjemt for å ikke være til bry. Jeg er glad du aldri la ungene velge. Den betyr enormt mye for de som hadde stått igjen.
LikerLikt av 2 personer
Kjempefint at du valgte for ungene, Eva. Jeg var den flinkeste jenta i fotball i klassen, men stod ofte igjen.
LikerLikt av 1 person
Såvidt jeg kan huske, var jeg kanskje ikke den aller siste som ble valgt, kanskje bare nest sist, men jeg tror kanskje jeg kan ha vært sist, noen ganger, også. Jeg var elendig i ballspill, var livredd ballen, og skjønte meg ikke på selve ballspillet. Eneste gang jeg var sånn noenlunde flink i ballspill, må vel ha vært i et spill (husker ikke hva det het), der det var om å gjøre å unngå å bli truffet av ballen. Og har man skikkelig ballskrekk, så bruker man gjerne litt ekstra hode-energi og kroppsenergi på nettopp å unngå ballen…….
LikerLikt av 3 personer
Ingen kan elske så mye som en hund. Jeg skjønner ikke hvordan de klarer å overse alt det rare vi mennesker gjør og likevel elske oss. Det første dyret vi hadde var en katt. Nå er jeg voksen og har sannsynligvis det siste dyret jeg kommer til å ha, en hund. Hunder er de jeg liker best.
LikerLikt av 2 personer
Jeg har hatt katt, her, den har dessverre gått over til kattehimmelen. Tidligere har jeg hatt hund, jeg fikk en valp da jeg var 12 år gammel, en skotsk fårehund, som var en nydelig, snill hund.
LikerLikt av 1 person
Jeg elsker hunder! Jeg har hatt hund siden før jeg ble født. Jeg liker alle dyr, jeg elsker geiter også. Jeg er ikke kattemenneske, men kan finne sjarm i dem likevel.
LikerLikt av 1 person
Så enig, hund til siste pust.
LikerLikt av 1 person
Jeg tror nok jeg er gladest i katter, antakeligvis fordi de er så stae, har sans for at katten er like sta som meg, kanskje. 🙂 Staheten lenge leve! 🙂
LikerLikt av 1 person
Dachsen min har også sin egen mening 🙂
LikerLikt av 1 person
Ja. Fordelen med et kjæledyr som en hund er at man kan få hengiven kjærlighet. Og en å prate til om gleder og sorger.
LikerLikt av 3 personer