Jenter under radaren

Som kvinneblogger med Asperger syndrom, leser jeg av og til om oss Asperger-jenter. De underdiagnostiserte, sjenerte jentene som ofte flyr under radaren. Vi finnes!

heidi4Modell: Dukkehode av LittleRebel, kropp av Volks. Foto: Jeg. 

Vi har på moteklær og motesko – de samme som de kuleste. Vi har brukt alle sparepengene på å bli like som de andre.

Vi er skoleflinke. Vi sliter, og du kan ikke se det. Vi sitter stille ved pulten vår og gjør lekser hjemme. Du kan ikke se smerten vi gjemmer i en bøyd nakke som bare ikke vil stikke seg ut i klasserommet.

Vi dagdrømmer. Vi drømmer om å være noen andre enn vi er. Vi drømmer om å ha flere venner. Om å bli valgt. Du kan ikke se fortvilelsen vi bærer på når vi vandrer rundt i skolegården og later som vi er på vei til venner vi ikke har.

Vi drømmer kanskje om å få kjæreste. Men jeg vet enda ikke hvordan man får en kjæreste. Jeg er 31 år, nesten 32, og jeg aner ikke.

Vi klarer å konsentrere oss. Vi kan fullføre en lekseplan fra mandag til fredag. Men noen ganger, sporer vi av hvis læreren står bak oss og ser på i timen. Da får vi angst. Jeg fikk angst. Det er en vanlig tilleggsvanske for jenter med Asperger syndrom. Jeg sluttet å skrive mens hun stod der og skrev resten hjemme.

Vi er sårbare. Vi lar oss knekke og krenke lett. Vi går med bøyd hode. Vi skal jo ikke stikke oss ut! Igjen, på med de samme klærne som de andre.

Vi er omsorgspersoner. Fordommen om at mennesker med Asperger syndrom ikke har empati, lever vi ikke opp til. Vi tar oss av andre mennesker og er ofte tiltrukket av dyr. Vi tar oss av dem og mange engasjerer seg i dyrebeskyttelsen og andre foreninger.

Vi har ofte ikke kommunikasjonsvansker du kan oppdage. Vi er gode med språket vårt. Vi sitter stille og observerer folk snakke. Vi bruker tidlig et avansert språk. Vi kan også skrive, noen av oss blir forfattere. Tenk på Gro Dahle og Emily Dickinson.

Emosjonelt ligger vi tiår bak. Jeg kjenner på en barnslig sjalusi og misunnelse. Jeg kjenner på en feilaktig rettferdighetssans. Jeg skal ha MEST! Jeg er minst og skal ha mest. Skjønner du logikken?

Hvis ikke, er du ikke alene. Da er du som de andre nevrotypiske menneskene (de som ikke har autisme). De skjønner ikke balansen jeg krever i et vennskapsforhold.

P.S Den samme balansen tok knekken på meg i dag. Jeg ødela/rev i stykker en avis for en, og fikk høre at det var hans avis. Jeg kompenserte med å knuse min iPad (og min egen sjel og selvfølelse).

Advertisements

11 thoughts on “Jenter under radaren

  1. Kjenner meg utrolig godt igjen i det skriver. Fikk selv diagnosen for to år siden i en alder av 15 år, og er nå ufattelig takknemmelig til alle rundt meg for at jeg klarer å leve et omtrent normalt liv.

    Likt av 1 person

  2. Sånn var jeg på skolen også:»Vi klarer å konsentrere oss. Vi kan fullføre en lekseplan fra mandag til fredag. Men noen ganger, sporer vi av hvis læreren står bak oss og ser på i timen. Da får vi angst. Jeg fikk angst.»

    Likt av 1 person

  3. Du har mange gode poenger i dette innlegget om Asperger-jenter, selvom det selvsagt er unntak der også. Selv har jeg aldri vært sjenert, og heller ikke vært redd for å skille meg ut. Jeg har aldri kjøpt moteklær, eller hatt noe ønske om å være blant de kuleste. Jeg har alltid visst at jeg er annerledes, og også akseptert det.

    Det er fint at du skriver en slik tekst, men måten du skriver på, virker det som du omtaler «alle» asperger-jenter på et vis. Selvom de fleste vet at folk med asperger er veldig ulike, kan folk dessverre fort få mer fordommer når de da antar at «alle» er slik. Jeg tenker spesielt på det du skriver at: «Emosjonelt ligger vi tiår bak. Jeg kjenner på en barnslig sjalusi og misunnelse. Jeg kjenner på en feilaktig rettferdighetssans. Jeg skal ha MEST! Jeg er minst og skal ha mest. Skjønner du logikken?» Selvsagt gjør NOEN det, men å skrive «vi» blir litt galt. Selv har jeg aldri ligget tiår tilbake, eller noe tilbake i det hele tatt, når det gjelder det emosjonelle. Jeg har aldri vært noe tilbake for min alder (heller tvert imot).

    Lik

  4. Jeg forstår jo selvfølgelig at ikke du mener alle, det er bare når du bruker ordet «vi» at folk fort kan tro at slik er alle med asperger. Jeg vet jo at alle aspergere er unike, og også har veldig forskjellige og sammensatte problematikker, det er bare ikke alle som forstår det dessverre.

    På den første kommentaren din skriver du også «vi». Altså JEG skjønner at du snakker om hvordan du opplever livet med asperger, men så fort folk misforstår, ville jeg bare påpeke det. Blandt de jentene som ikke blir oppdaget? Ja, det er vel både og. Selv synes jeg at jeg fikk diagnosen relativt sent som 13-åring, men det er jo mange som får diagnosen enda senere. Så det typiske «motepresset» blant ungdom hadde allerede begynt når jeg var 13 for å si det slik, men jeg har aldri brydd meg om mote og merkeklær, det har ingen verdi for meg.

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s