Jeg har en sosial avhengighet som jeg ikke vokser fra. Det er kanskje flaut å innrømme det, men jeg skriver det likevel. Jeg er sann. Det er til pappa og mamma. Jeg trenger dem og deres anerkjennelse. Jeg trenger å vite om jeg er god nok som jeg er, god nok selv om jeg har Asperger syndrom og psykiatriske diagnoser. Jeg trenger at de er glad i meg. Og jeg trenger at mamma baker de samme julekakene som da jeg var liten, selv om jeg ikke er hjemme. Jeg trenger at alt er som det var.
Andre blir mer og mer selvstendige allerede i ungdomstiden. Venner blir viktigere da og de distanserer seg mer fra foreldrene sine. Jeg opplevde også det, men vennene var ikke der. Hvor var de? På fest, kanskje. Jeg var ikke invitert og inviterte ikke meg selv. Jeg visste ikke hvordan man gjorde det. Jeg begynte å leke med yngre barn der jeg kunne styre leken. Jeg trengte å leke, bygge min egen fantasiverden. Der var jeg en annen. Der hadde jeg venner. Jeg hadde til og med en kjæreste. Kyss.
Vennskap som ungdom handler om intimitet og å dele private tanker. Jeg synes det er vanskelig å holde på hemmeligheter og driter meg stort sett ut med å si noe jeg ikke skulle sagt (videre).
Har jeg en venn, er jeg så heldig, vil jeg rope det høyt! Det passer seg (visst?) ikke. Særlig ikke om vennen min vil være litt anonym. Det vil ofte virkelige venner. De vil ikke ha noe drama. Og vil kanskje ikke bli sett sammen med en av de mindre populære. Les: Meg. Men:
Det som ikke sies, finnes ikke. Kan jeg ikke ta på det eller se det konkret, er det ikke der. Normer er vanskelige for meg. Om folk forventer at jeg skal være som dem, blir det krasj. De har jo noen sperrer jeg mangler, selv om jeg har blitt voksen og har hatt tid til å lære meg noe av dette andre lærer automatisk på egenhånd i ungdomstida. Jeg er bare barnet og nå vil jeg åpne en julepresang på forskudd!
Vi går jula i møtet, og i julepresang vet jeg hva jeg vil gi deg. Jeg husker en jul jeg ikke visste hva jeg skule få av to venninner. Jeg var så redd det var noe på kanten, at jeg åpnet pakka. Der lå to pulsvanter. Jeg var livredd for en DILDO. Det er så lett å skremme meg. Gi meg tryggheten jeg behøver. Pakk den inn og skriv utenpå hva som er inni. Jeg blir mer glad for gaven når jeg åpner den da!
Du får julepresanger. Sånn sier jeg: «Jeg er glad i deg.» Dessverre har jeg ikke mulighet til å sende til alle jeg vil, da post er litt omfattende når jeg er innlagt. Jeg er glad du er til, likevel.
Andre må si til meg at jeg skal eller ikke skal si noe videre. Jeg skjønner ikke av meg selv om det er hemmelig eller ei. Jeg har ikke den samme fortroligheten i forhold som mange andre ser ut til å besitte. Så, hjelp meg å være vennen din! Jeg er her, på ubestemt tid (også når jeg ikke leverer gave). 
Illustrasjonsfoto: Liten jente (dukkemodell av Irrealdoll) elsker stort.
aspergerinformator.com 
Bra skrevet 😀 overraskelser i pakker er faktisk noe jeg liker 🙂 Men alt må være planlagt og tilrettelagt her. Og tøft gjort at du er så åpen om det som er mye av våre utfordringer med asperger i hverdagen 😀
LikerLikt av 2 personer
Tusen takk for tilbakemelding Sylvia! Jeg prøver å være åpen og ærlig, usminket men ikke sytete. For det er av og til fantastisk også!
LikerLikt av 3 personer
Selv er jeg glad i overraskelser. Men har derfor, forlengst, skjønt at å spørre mora mi om hva jeg får til jul, det bør jeg derfor ikke gjøre, for da får jeg greie på det…….hun greier ikke å holde sånt noe skjult, dersom hun får et direkte spørsmål. 🙂 Jeg holder gavene i hendene mine, og prøver å gjette meg til hva det er inni, sånn sett blir jeg visst aldri voksen, men tar meg en tur innom julegavehaugen innunder juletreet for å kunne se an gavene, nysgjerrigheten lenge leve. 🙂
LikerLikt av 2 personer
Jeg liker også å ligge under treet og klemme!
LikerLikt av 1 person
Det er nu slik at mange ønsker anerkjennelse hos noen og du som ikke har jobb, mann eller barn, du har jo bare foreldrene dine å få det fra. Ja jeg har venner og ja det er koselig at dem er enig I det man gjør og slik, men man ønsker jo fremdeles å få anerkjennelse hos mor eller far, det betyr jo og er viktig at de er enig I det. Men har man mann og barn henter man jo anerkjennelse der 🙂
Man har jo blitt sviktet av venner igjennom hele barndommen, så det vet man jo skjer fort. Så du er ikke så annerledes enn andre der.
At du er stolt over å holde på venner er jo kjempebra 🙂 Ingen voksene gir dildol til andre I julegave, det gjorde man når man var 16 år, ikke over 30 år. Så slapp av der 🙂
Klem fra nord 🙂
LikerLiker
Det var da vi var 16 🙂
LikerLikt av 1 person
Nei mange trenger anerkjennelse selv når de er 30 år 🙂
LikerLikt av 1 person
Helt klart
LikerLikt av 1 person