Å bli noe eller ikke (les voksen)

julehumptyJeg sirkler rundt julepynten. Et tre venter på å komme i hus. Alle gode ting er tre. Jeg skulle vært hjemme i kveld, vasket huset, bakt nummer tre av syv slag. Jeg skulle helt enkelt vært voksen og ansvarsfull. I stedet tenker jeg på den syvende far i huset og forteller eventyr til meg selv. Jeg tror på dem! Jeg sitter på sykehuset og tror på fantasien. Ikke Gud og Jesus, men fantasien. Passer det seg å si det? Jeg sier rett frem det jeg tenker. Jeg tror på fantasien!

Jeg skulle stelt for barna mine. Men jeg har ingen! Jeg ville nok kanskje ikke vært en god mor. Men jeg tror jeg hadde fått med meg alle barnets trekk, detaljer og nyanser i form og humør. Det gjør meg i det minste til observant og føre var. Det tror jeg på.

Jeg vil bli en god tante. Det har jeg bestemt meg for. En lekende tante. Jeg er ikke voksen, kommer aldri til å bli voksen. Så hvorfor er det alles mål? Å vokse opp? Barnet tror jeg på. Det er født av en voksen som finnes. Hei, mamma.

De voksne har så mye ansvar og må-ting. De har også frihet til å velge hvem de er sammen med i mange situasjoner. De kan velge meg bort. Det tror jeg på, når de haster fra avtale til avtale.

Som Humpty faller jeg sammen i alt stresset jeg ikke tar del i. Noen må hjelpe meg å pakke inn julegavene. Noen må hjelpe meg å skrive på merkelappene, for jeg får ikke bruke kulepenn. Alt er som før i form av ar jeg er under tre år: En penn inneholder små deler. Les: skarpe.

Jeg jobber med følelser. Nå for tiden er det overraskelse. Det passer fint i disse juletider der alle skal overraske noen. Jeg kjenner både glede og angst. Angst for å ikke innfri andres forventninger. Angst for å ikke forstå en pakke. Jeg husker jeg fikk en hårbørste fra Enklere liv og ikke skjønte hva det var. Det er to år siden. Jeg tror på hukommelsen min.

Jeg har angst for å skuffe med å ikke spise julematen, men mitt faste ritual. Jeg er redd, kort sagt. Angst er en vanlig tilleggsvanske for personer med Asperger syndrom. Jeg tror på det redde i alle mennesker. Bare da kan man være sterk for andre. Det tror jeg på.

Vi (mange med asperger syndrom, barn og fulle folk) går ikke rundt grøten. Vi er rett på sak. Den kjolen så du stor ut i! Jeg har ikke de sperrene mange voksne har. Det vipper noen av pinnen. Noen har pinne på grøten, som egentlig er spekemat. Jeg nøyer meg med å gi deg en mandel i grøten og tantebarnet vinner marsipangrisen. Jeg vant den aldri, men farmor gjorde. Jeg tror på farmor som levde et langt liv. Hun sa jeg kunne tro på Gud eller bare det gode i menneskene. Det er klart jeg har blitt skuffa.

Som Humpty, sys jeg sammen. Put together again. Jeg har derfor brukt en Humpty dukke av Nefer Kane som illustrasjon til dette innlegg. Jeg bare elsker dukkene mine. Jeg bygger julefamilier som ikke finnes, av dukkene. Jeg setter de sammen og knipser. Det er jul, jul, jul. Det tror jeg på, mens jeg hører julemusikk 15 dager før jul.

Nissen er noen jeg kjenner. Også meg selv rett før jeg fylte 3 år. Da gav jeg bort smukker til julenissens barn. Det var med stor forbauselse jeg fant dem igjen i en kjøkkenskuff som seksåring med pakkepapiret på. Lyver alle voksne? Det tror jeg på. Derfor er jeg bare barnet. Hei, skal vi leke med pakkene mine?

Reklamer

2 kommentarer om “Å bli noe eller ikke (les voksen)

  1. Jeg kjenner så godt igjen det du skriver om at mange aspergere «ikke går rundt grøten». Før sa jeg akkurat det jeg mente, uten å tenke over risikoen for at ærligheten min kunne såre andre. Nå har jeg heldigvis innsett at om jeg sier ting som for eksempel «den kjolen så du stor ut i», kan det være sårende. Det er en prosess å lære seg å sette mer filter på ord. Det er på et vis trist at man må «lære» seg opp til hvite løgner. Men i dagens samfunn, er ikke andre mennesker alltid vant til eller forbredt på en helt ærlig mening. Jeg prøver alltid å være ærlig så langt det lar seg gjøre, men i slike tilfeller som «hvordan ser jeg ut i denne kjolen» og lignende, kan man være litt mild. Jeg kan gjerne si at jeg ikke synes personen kledde den, at de heller burde vurdert en kjole som var «slik eller slik». Men kommentarer som eksempelet du kom med, vil aldri mottas godt.

    Likt av 1 person

    • Takk for at du tar deg tid, jeg er enig jeg og. Men noen ganger er det godt å slippe filtrene. Jeg blir så sliten av å tilpasse meg. Men jeg bryr meg jeg også. Vi har empati.

      Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s