Ekstrem hukommelse – et juleminne

I dag har jeg fått et juleminne til fra MammatilMina, og det minner meg om hvor godt jeg selv husker fra jeg var liten. Jeg husker nissen, gavene og innholdet. 

Julen før Mina fylte to fikk hun en gyngehest av mormor og morfar i julegave. Året hun fylte åtte fant vi igjen noen gamle filmklipp med blandt annet film fra denne julen. Vi satt oss ned for å se, og når Mina ser pakken på film (før den er åpnet!) sier hun: Inni den pakken var det en gyngehest.

MammatilMina

Ting andre barn glemmer, husker jeg som om de var i går. Da JEG var to år, døde hunden vår. Det var mye død for et lite barnesinn. En dachs svelget en klinkekule. Jeg husker teppet han fikk låne mens han døde. Lilla-burgunder med sirkler. Litt mer lilla enn vinrødt. Lyse avtegninger av sirkler. Jeg måtte liste meg rundt teppe og hund og sofa. Han lå så stille. Det var ikke noe «voff».

Mange med Asperger syndrom har ekstrem hørselshukommelse og synshukommelse. Vi husker i ord og bilder. Til og med stillheten sniker seg inn og jeg kan høre mamma snakke på engelsk til pappa før jeg behersket engelsk. Da kranglet de, og vi barna skulle ikke forstå hva som ble sagt. Det var som regel i bilen, en Toyota. 

Men i julen var det fred. Det var stort sett alltid fred hjemme hos oss. Vi hadde ikke mye besøk utenfra. Det gav meg de trygge, faste omgivelsene jeg trengte for å leve og fungere.

Jeg kan se teppet hunden lånte ligge i sofaen, akkurat hvilken sofa det var og i akkurat hvilket hus, i hvilket rom, på hvilken side av hjørnesofaen. Hunden dro til dyrlegen og kom ikke tilbake igjen. 

Så ble det jul. Med en annen hund. Først en dvergdachs, så en cocker spaniel. Vi var aldri lenge uten hund. Mange barn med Asperger syndrom knytter seg til dyr. Hunden Ronja var min bestevenn, helt på ordentlig, og søster; lillesøster. Jeg gikk tur med henne, koste med henne, lekte med henne. Men nå sporer jeg av som en sporhund som er sliten. Dette handler jo om hukommelse sett i (jule)lys av julegaver.

Gir du noe til et barn med Asperger syndrom, har hun eller han det med seg hele livet! Det er verdt å tenke på. Skjønner du bildet? Mange av oss ser gaven din resten av livet. Derfor må den være gjennomtenkt om vi skal vite at du har tenkt på oss. Sånn er det i alle fall for meg, og jeg tror for Mina. 

Da jeg var omtrent fire fikk jeg sakkosekk, den aller største presangen. Det var en til meg og en til broren min, fra farmor. Jeg var lykkelig og husker den lille kroppen på den store stolen i den store kjellerstua med den brunmelerte sofaen. 

Da jeg var fem eller seks fikk jeg truser kjøpt på salg med førprisen 59,90 sittende på emballasjen, et trusefutural. fra tante. Jeg husker prislappen og restene av lim fra tilbudslappen, røde, og jeg lurer på om trusene passer nå. De finnes jo, i hodet mitt. Ligger de i skapet hjemme?

P.S. Skjønner du, jeg kan aldri bli voksen jeg!? Jeg må passe i trusene mine fra jeg var fem.

P.S 2 Mina hadde en gyngehest. Det vil jeg også ha.

P.S 3 MammatilMina er med i konkurransen om et kommunikasjonsarmbånd. Vil du være med? Send meg ditt juleminne på helenelar@gmail.com

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s