Farmor har bursdag 

Har du fulgt med i bloggen min litt, vet du at barndommen min har et godt grep om meg. Den var liten og den var trygg. Og i den bodde farmor. Hun hadde bursdag 16. desember. Jeg feirer farmor denne vinterdagen. Jeg, som ikke kan synge, tar sangstemmen fatt i tankene, og en mikrofon og høyttaler så farmor skal høre meg helt der oppe i himmelen et sted. Hurra for deg. Jeg vier dette blogginnlegget til de gamle.

IMG_3269 Jeg har, med mitt barnesinn, alltid fryktet mennesker. Spesielt ungdom, men også de mer voksne. De er så uforutsigbare. Plutselig forelsker de seg eller skiller seg, bytter jobb eller flytter på seg.

Men de gamle menneskene, de bare er der som de var. Den evige pensjonist, helt til de dør. De har gode og mindre gode dager, og er ganske opptatt av været. Jeg kan forholde meg til dem. De er også opptatt av priser på matbutikken, som meg. Vi har noe felles. Vi vil mate duene i parken. Hver dag. Unge mennesker, skjønner ikke det.

Alle mennesker har en psykisk helse. De gamle også. Det er så lett å glemme når de blir dårlige til beins. Da ser vi bare krykkene. Men jeg ser dem, de gamle. Jeg kjenner meg igjen som om de var speilbildet mitt, jeg speiler meg i isen på vindusruta og  jeg ser dødsangsten og depresjonene over tapte øyeblikk.

Jeg bestemmer meg for å huske farmor alle gangene hun har bursdag. Hun kommer ikke til matsalen mer eller spiser verken fyrstekake eller marsipanlokk, men jeg legger ikke lokk på følelsene mine for henne. Jeg elsker 16. desember. Det er farmors dag.

Jeg hører frustrasjonen når de gamle glemmer noe. For sånn har jeg det også! Jeg er ung, men å glemme folks navn gjør meg fryktelig forvirret. Er man gammel og glemmer navnet på barnebarnet, gjør det vondt.

Jeg kjenner smerten og stryker hånden min over tastaturet som om det var et aldrende kinn med rynker på. Jeg rynker på nesa. Det handler om trivsel og følelsen av å miste kontrollen i eget liv når man havner på gamlehjem og blir erklært som senil, slik farmor ble. Som gammel, blir man ofte alene sammen med mange andre gamle, på et slikt hjem. Og sånn har jeg det i samfunnet. Jeg har Asperger syndrom og er alene i mengden.

Der jeg forsvinner, liker jeg å tenke på meg selv som 90 år på gamlehjem. Jeg har sett liv og død på en sånn måte at jeg skriver blogger og bøker. Men jeg vet, noen har levd mer enn meg og kan mye jeg ikke kan, har en helt annen livserfaring og flere år på baken. De gamle er alltid eldst og rekker enda å lære meg litt om hvordan det er å glemme. Jeg har sett en dame tro hun er på Nesoddbåten på akuttpsykiatrisk avdeling. HUN var 90. Ei annen glemte hvor rommet sitt var og kom naken inn til meg. Jeg vil huske dem for alltid.

Gratulerer med dagen, farmor.

Advertisements

4 thoughts on “Farmor har bursdag 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s