Når personer med ASD når 15 års alderen, merker de ofte at de er annerledes enn sine jevnaldrende. Jeg merket bare det ytre: Jeg ble ikke invitert på fest. Jeg hadde få eller ingen å snakke med i friminuttene. Jeg gikk og gikk og gikk i korridorene, for å lure de voksne til å tro at jeg var på vei til venner. Jeg forstod at det var normalt å ha venner. Det var venner som ikke eksisterte jeg gikk «til». Om det var trist? Det var annerledes.
Jeg fikk sett alle skolens korridorer og merkene på de hvite veggene av svarte sko som hadde sparket på dem. Jeg kan tegne det til deg i dag! Jeg setter pris på hukommelsen min. 299 kroner på Coop? Jeg fikk se gummilister som ikke hang fast. Jeg fikk se venner som klynget seg sammen og klemte hverandre på kinnene. Jeg fikk se mennesker ha like sko som meg, for jeg kjøpte de samme skoa. Jeg prøvde å være ungdom. Da jeg kom hjem, var jeg barn.
Jeg ringte på døra til nabojenta på syv og lekte mor og datter og sånne leker. Jeg styrte leken og vi hadde hytte i en syvårings hage, en gutt. De to var bestevenner. Der hadde vi klubb med kassetter, lekemat, tegnesaker og annet gøy for de små. Det var hørespill fra Disney på kassettene. Pling, bla over til neste side.
Så ble jeg voksen. Barna ville ikke leke med meg mer. Skulle livet slutte der? Jeg lurer i dag på om det hadde vært best sånn, hvis vi visste hva som skulle komme. Men det gjorde vi ikke, jeg skulle jo bli som alle andre jeg også, bare jeg kom til et litt annet sted der jeg ble respektert.
Å bytte skole i tredjeklasse på videregående gjorde at mobbing blandt jevnaldrende opphørte, men da forsvant alt jeg var vant til. Jeg måtte begynne å skade meg selv. Annerledes? Det var meg, på min nye voksne vei.
Hvis jeg var barn, ville du skjønt at jeg trengte en hjelpende hånd. Men jeg er ikke mindreverdig! Ikke tro det, selv om akkurat jeg trenger hjelp. Vi med Asperger syndrom har både empati og et godt, tenkende hode. Under her er det filmproduksjon. Jeg har et blikk for detaljer. Meningsløst? Nei, annerledes.